Forskningsrådet: Kritikk av troen på framtidsanalyser

Publisert 2022

Tom Are Trippestad
Tom Are Trippestad*
Tom Are Trippestad

Av Tom Are Trippestad, PhD, Høgskulen på Vestlandet

«Metaphors are no arguments, my pretty maiden.» Sir Walter Scott

Ett radikalt kunnskapsstrategisk skifte?

Regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning er et av de viktigste strategiske dokumentene i kunnskapspolitikken. Langtidsplanen gir signaler til satsingsområder og prioriteringer av ressurser og berører et bredt spekter av institusjoner og aktører. I utviklingen av planen er det tradisjon for at interesser balanseres og blir hørt, at den gjennomføres i gode prosesser og i en tydelig og legitim rolle- og maktfordeling.1

Som en del av arbeidet med langtidsplan, har Forskningsrådet fått innspill fra et internasjonalt rådgivningspanel, Norway‘s International Advisory Board (IAB), ledet av Georg von Krogh. Han er professor ved den tekniske høyskolen ETH i Sveits og internasjonalt ledende ekspert på innovasjon.2 I kronikken «Behov for fremtidsanalyser» setter von Krogh (2021) spørsmålstegn ved om planer utviklet gjennom det konsensusbaserte offentlige beslutningsapparatet, gir fakta og analyser av høyeste kvalitet. Eller innrettes politikken som en videreføring av en velprøvd og komfortabel balanse mellom institusjoner, fagfelt, interessenter, næringer og regioner?3

Von Krogh foreslår i stedet omfattende bruk av fremtidsanalyse som metode. Han henviser leseren til en briefing laget av Forskningsrådets internasjonale råd (IAB, 2021). Den har tittelen Policy Brief. A future-proof and inclusive research agenda.4 Her blir leseren presentert for en overveldende agenda for politikkutvikling basert på bruk av fremtidsanalyse.

Med metafor som metode

Forskningsrådets IAB skriver at den mest varige og effektfulle virkningen av deres foresight-strategi er at den vil forandre departementenes språk, ideer og rammeverk for tenkning, slik den bl.a. har gjort i Finland.5 En ambisjon om å gi rammeverket og språket for å påvirke ideene på innsiden av regjeringen og i departement må kunne sies å være et mål om omfattende makt. Den som styrer hvilket språk som skal beskrive virkeligheten, kan langt på vei bestemme hva som kan bli sett, hvem som kan bli hørt, og hva som kan defineres som et problem eller krise.6

Det er ikke et språk med vitenskapelig argumentasjon vi blir presentert for som styrer tenkningen. Fremstillingen av fremtidsanalysen formes av en serie metaforer. Men, kan det være et problem da? Vel, det kan det. Metaforer overfører betydning mellom fenomener. Sier man at et menneske er en ulv, assosierer man noen av ulvens egenskaper til mennesket (at vi er flokk- og rovdyr), men undertrykker samtidig andre (at vi kan være snille og individualister). Et interaksjonsperspektiv (Black, 1962) fremhever at metaforer har evnen både til å undertrykke vesentlige sider og samtidig fremheve andre ved et fenomen og slik organisere et bestemt blikk på verden.7 Metaforer kan også være konseptuelle og forme selve måten vi tenker og handler på (Lakoff & Johnson, 2003).8 Gir slike overføringer nyskapning – en meningsutvidelse? Eller overfører metaforer bare etablert mening (Ricoeur 2007)?9 Kan den være konserverende ved å overføre etablert mening til forståelsen av andre livsområder?10 Et kritisk blikk på metaforbruken er altså viktig om de vitner om selve tenkemåten og om de former et bestemt blikk på verden som fremhever visse forhold, men undertrykker andre.11

Metaforbruken til IAB og von Krogh representerer en tenkemåte om styring og makt

som i grove riss er gjenkjennelig som konsepter fra Platons hulelignelse og opplysningsretorikken. Å utføre fremtidsanalyse er å se. Fremtidsanalytikerne har «insight» (innsyn, innsikt), mens «det konsensusbaserte offentlige beslutningsapparatet» kan «sperre utsikten». De kan se fremtiden ved hjelp av foresight (fremsyn, forsyn). De kan se noe som ennå ikke finnes (fremtiden og kommende kriser), og se lenger enn andres perspektiv (horisonten). De anbefaler «skanning» som metode – og trekker assosiasjoner til skanne-teknologiens objektive og interesseløse gjengivelse, gjennomlysning eller avkoding av et objekt. Skanning er en forførende metafor om metode, men et villedende løfte om sannhet, klarhet og objektivitet.12 Forskningsrådets IAB gir inntrykk av at vi trenger foresight i stedet for etablert kunnskap, og som deres favoriserte eksperter kan se – noe som samtidig diskvalifiserer andre aktører, de ikke-seende som ikke har kunnskap om å kunne se inn i fremtiden. Nyfortolkningen av hulelignelsen gir et gjenkjennelig blikk: de som bare ser skyggene av fremtiden, og de som ser fremtiden i en renere form.

Mistenkeliggjørende metaforikk

Retorikken videreutvikles i von Kroghs omtale av etablerte institusjoner, høringsinstanser og aktører. De mistenkeliggjøres gjennom etterforskningsmetaforen «the usual supects» og gjøres ordinære og konservative som aktører med «the usual ideas». Som kontrast til sin egen «skannemetode-metafor», fremstiller Von Krogh andres metoder som «navigasjonsverktøy» som ikke er «oppdatert til aller siste versjon». De «etablerte» representerer «en fare» fordi de bare vil «videreføre en velprøvd og komfortabel balanse» av egen posisjon og interesser.13 I Policy brief peker også IAB på at Norge med sin myke og konsensusorienterte koordinering av sektorinteresser er særlig utsatt for å konservere de samme løsningene.14 I tillegg hevdes det at vi har begrensete intellektuelle og akademiske ressurser i et lite land som Norge. Det anbefales derfor at det i mye større grad tas i bruk private konsulenttjenester og aktører utenfra.15

Forskningsrådets IAB anbefaler på bakgrunn av alle metaforene å bruke foresighting eller det vi mer kritisk kan kalle fremsyn eller før-synsing som grunnleggende tilnærming til Langtidsplanen i Norge spesielt og politikkutforming generelt. Argumentasjonen har sine epistemologiske og moralske blindsoner. Det kan stilles kritiske spørsmål ved forslagene om å tilsidesette etablerte aktører og interesser til fordel for seg selv og egen metodikk. Samtidig ønsker man å utvide et eget marked for stillinger og private konsulenttjenester. Representerer slik argumentasjon «innsikt» eller egeninteresse?

Kriser og kritisk dømmekraft

Verken en begeistret eller kritisk lesning av agendaen til IAB og von Krogh overbeviser om at foresighting er future – proof, slik overskriften lover oss. Det vil derfor innebære risiko å gi en slik metodetilnærming en viktig rolle i politikkutforming. Metaforbruken for foresighting går i tandem med karakteristikker av eksisterende arrangementer og aktører som er stereotype og klisjepregete. Foresighting plasseres i epistemologisk og normativ overlegenhetsposisjon som er lite overbevisende. Én slik posisjon er påstanden om å kunne spå kriser bedre enn eksisterende arrangementer.

Von Krogh og IAB skriver at Norge må løse en rekke utfordringer og kriser gjennom en proaktiv tilnærming til politikkutvikling. Norge har ikke har råd til å vente at kriser skal inntreffe. Nasjonen må handle forebyggende. Det nødvendiggjør formingen av en kultur med fremtidsrettet tenkning. Ulike fremtidsverktøy kan bringe inn nye perspektiver og forbedre politikkutformingen. Fremtidsanalysen kan identifisere kriser vi enda ikke kan se.16

Hva innebærer en krise av epistemologiske og normative problematikker som kan gjøre fremtidsanalyse til en usikker geskjeft? En krise er gjerne definert som en alvorlig trussel mot strukturer, verdier og normer, som gjør det nødvendig å foreta kritiske beslutninger og handlinger for å unngå et uønsket utfall.17 Ifølge Roitmans Anti-Crisis (2014) henger utvikling av krise og kritikk sammen. De er kognater og springer ut av det greske ordet krinô som betyr å dele opp, velge, avgjøre og å dømme. Krìnein peker mot at en objektiv krise former kritikk og ny dømmekraft som muliggjør utganger av krisen (Isenberg, 2012). Hos Hippokrates ble krise definert ikke som sykdommen i seg selv, men som selve vendepunktet hvor tilstanden enten kunne bli bedre eller verre ved bruk av kritisk dømmekraft. Kriser gir «sannhetsøyeblikk» som kan danne innledning til nye fortellinger. En krise berører moralen og kunnskapen til førende fortellinger. Den utfordrer tatt-for-gitt-sannheter her og nå og åpner dem for ny diskusjon og kamp. Kritisk dømmekraft som oppstår i krisen, vil innebære en historisk dom over kunnskap og moral som har ført til krisen og anklager mot personer og hendelser som har bragt oss hit. Kritikk muliggjør å legge betydning til alternativer: den kunnskap og moral vi burde hatt, eller andre hendelser, aktører

og forløp i fortiden vi kunne hatt oppmerksomhet mot for å unngå krisen. Kriser former altså muligheter for nye valg og politiske utfall fra kritisk dømmekraft som kommer til ved historisering (Roitman, 2014). Studier av historie og kritisk dømmekraft kan derfor være like viktig som fremtidsanalyse om man skal adressere kriser og finne nye politiske veier. Dette er en blindflekk i argumentasjon om at man først og fremst må ha fremtidsanalyse for å løse kriser.

Men kriser, kritikk og kritisk dømmekraft kan også henge sammen med fremtidsforestillinger. Roitmans Anti-Crisis er i dialog med Kossellechs Critique and Crisis (1988), som ser moderniteten som en permanent følelse av krise. En slik krisetilstand kommer til gjennom forestillinger om en bedre fremtid (Neuzeit). Kritikk uttrykker muligheten for at ting kunne vært annerledes og bedre og setter dermed ting, eller ordenen av ting, i en krise. Det kan være institusjoner, mening, relasjoner eller kulturer (Isenberg, 2012). Fantasien om en bedre fremtid kan slik ligge til grunn for en fiktiv konstruksjon av krise i nåtiden og gi kritisk dømmekraft frakoblet erfaring. Slike effekter er naturligvis en fare med fremtidsanalysen og særlig om man gir den politisk makt.

Fremtid overalt

Von Krogh og IAB fremholder fremtidsanalyse som basis for et nytt og bedre kunnskapsgrunnlag. De hevder at dette vil avdekke kriser som samfunnet ennå ikke kan se, men ikke har råd til å vente på.18 Von Krogh og IAB skriver også at Forskningsrådet allerede har lyttet og nå bruker foresight i sine råd til regjeringen om Langtidsplanens prioriteringer og satsinger.19

Foresighting består av mange ulike arbeidsmåter som har det til felles at de søker å få frem perspektiver gjennom nye aktører eller «scenarioer» for hvordan fremtiden kommer til å se ut. En slik arbeidsform er ikke ny. En rekke fag og disipliner bruker prediksjoner, scenarier eller modellering som en del av sin hverdagsvirksomhet. Det radikale er den verdi og rolle von Krogh og Forskningsrådets IAB ønsker at foresight-logikken og foresight-representanter skal tildeles i Forskningsrådet, i departementer, i politikkutforming og fasilitering av politiske prosesser.

IABs åtte siders Policy brief har handlingspunkter for prosessen, formulert som «IAB recommends that the government should consider».20 I innledningen skriver IAB at man må møte fremtidens utfordringer med fundamentale endringer også gjennom å involvere helt nye og såkalte uavhengige parter i en proaktiv og integrert tilnærming til politikkutforming.21 I realiteten foreslås det en radikal omlegging hvor man ønsker mer innflytelse til aktører som ikke har formelt ansvar for konsekvenser, eller hvor det er tydelige krav til rolle, transparens eller åpenhet over premissene som legges til grunn for rådgivning og bidraget.

Hele politikksyklusen fra målsetting, design, prioritering, implementering og revidering bør underlegges foresighting.22 Ved å unngå tradisjonell silotenkning kan man ta i betraktning hvordan multiple fremtider interagerer på uforutsette måter. Strategisk fremsynthet utruster regjeringer og samfunn til å kunne navigere, adaptere og forme fremtiden. Foresighting kan ha en korrigerende funksjon på mangler, systemfeil og politisk innelåsthet (policy lock-ins). Den kan spille en forstyrrende rolle (disruptive) med sin vektlegging på ville kort (wild cards), kriser og gjennombruddshendelser som kan kaste om på status quo. Analysen kan spille en kreativ rolle ved å stimulere betingelsene for at nettverker og strukturer kan utvikle seg. Framoverskuende aktiviteter kan øke intelligensen i politikkutforming, gi bredde i perspektiver, gi utenfor boksen-tenkning og tilby vital input til kvantesprang i politikkutforming. Foresighting bør i fremtiden også involvere borgere som eksperter, fordi deres dømmekraft ofte gir bedre beslutninger enn ekspertkunnskap. Forutsetning for involvering og godt utfall er at man opptrer som innsiktsrepresentant og ikke interessegruppe. Det er altså ikke småtterier som foreslås gjennom bruk av forsyn i politikkutforming.23

En slik tilnærming bryter fundamentalt med tradisjonell rollefordeling mellom viten­skap og politikk. Den bryter også mot prøving av kunnskap slik den foregår i akademia. Prinsipper som innebærer at formell demokratisk representasjon av ulike interesser må vektes mot opp mot hverandre i transparate prosesser, er heller ikke tatt i betraktning. Rådene berører også legitimiteten til partipolitiske ideologier og demokratiske politiske prosesser.

Fremtiden fra fortiden

Rådene illustrerer godt Roitmans poeng at krise og kritisk dømmekraft henger sammen og er en historisk øvelse. IAB og von Kroghs argumentasjon feller historiske dommer over politisk konservatisme, kvalitet på beslutninger, myk og komfortabel konsensus, silo­tenkning, tverrfaglighet, evne til å handle proaktivt, ta risiko, være cutting edge, disruptiv og kreativ. Tilstanden, slik den fremsettes, hevder en krise i eksisterende arrangementer for å løse fremtidige kriser. Retorikken utforder tatt-for-gitt-sannheter i det norske forsk­ningssystemet og politikkutformingen. Von Krogh og IABs historisering har gitt dem en kritisk dømmekraft som muliggjør en ny fortelling. Ny kunnskap (kommet til gjennom foresight) vil gi bedre politisk utfall. Omfattende involvering av nye aktører med risikovil­lig og innovativ moral (lederskap, frivillige organisasjoner, næringsliv, investorer og fol­ket) vil muliggjøre en framoverskuende politisk kultur, gitt at de aksepterer kravet om å være innsiktsrepresentanter og ikke interessegrupper. Bruk av fremtidsanalyse og frem­syns-representanter også i politisk prosess og på sentrale nivå er viktige råd i fortsettelsen.

Fremsynthet i alle departement

IAB anbefaler at Norge installerer såkalte «expert-hubs» med foresight-utøvere i depar­tementene. De presiserer at foresight-ekspertene bør plasseres i et allerede velfungerende arbeidsmiljø og at man der må etablere et eierforhold til foresight som arbeidsmetode. Den interdepartementale forskningskomiteen nevnes som spesifikt eksempel.24 Rådet og foresight som arbeidsform ser etablert kunnskap som et hinder som må overvinnes.25 IAB fremholder at etablering av «expert-hubs» i departementene er viktig for å sikre at departementene har «intellektuell kapasitet» og «ferdigheter» til å kunne ta foresight-eksper­tenes fremtidsvisjoner inn over seg, men uten å beskrive det teoretiske eller metodiske grunnlaget for hvordan «fremtidsanalysen» har kunnskapsgrunnlag, kvalitet, presisjon eller sannsynlighet til å inneha en slik posisjon.26

Innsiktsrepresentantene

Forskningsrådets IAB understreker at det er viktig å ikke fremstå som representanter for interesser, men «innsikt».27 IAB anbefaler at foresight- «expert-hubs» gis direkte kobling til politikkens sentrale beslutningsprosesser.28 Briefen peker på at ettersom de har som mål å bevisst utfordre konvensjonell kunnskap og søke innsikter i ytterkanten av nåværende tenkning, er det essensielt med støtte på høyt nivå. Man bør fasilitere foresight-ekspertenes gjennomslagskraft ved å knytte dem til en person med stor innflytelse og synlighet i det politiske systemet. Denne personen skal være talsmann for foresight og gjøre det lettere for de nye «expert-hubs» å nå frem.29 Effekten av foresight på Langtidsplanen og forsknings­strategiene skal være «absorberende».30 IAB foreslår ingen spesifikk kompetanse for sine

«expert-hubs», annet enn at de må kunne gjennomføre foresight-analyse. Metodekom­petansen anbefaler de styrkes gjennom organisert og omfattende kompetansebygging fra myndighetenes side.31 Akademikere gis verdi som strategiske ressurser ved at de kan gi legitimitet og innsikt til foresighting overfor stakeholders og være en stabil kilde til ideer, intelligens og internasjonale foresight-forbindelser.32

IAB anbefaler store satsinger på eget fagområde: at fagfeltet tildeles sentralistisk makt og faste roller i et omfattende arbeidsmarked innenfor og mellom de fleste departemen­ter. Innbyr slike råd til habilitet eller tillit? Er det som innsiktsrepresentanter IAB og von Krogh argumenterer?

Farene med fremtidsforestillinger.

Bruk av forestillinger om fremtid i politisk styring er særlig et tema i Karl Poppers The Open Society and its Enemies hvor han kaller ideologien for utopisk ingeniørkunst.33 Popper kritiserer strategien for å ha et svakt kunnskapsfundament med en rekke implikasjo­ner for maktdistribusjon og maktutøvelse.

Utopisk ingeniørkunst kan skisseres slik: En leder eller ekspertgruppe setter store sam­funnsmessige mål på bakgrunn av en forestilling eller visjon om fremtiden, gjerne basert vitenskapelig tolkning av bestemte utviklingslover. Så setter man opp virkemidler for å oppnå best mulig fremtid. Et lojalt byråkrati som er tro mot visjonen og instrumentell i realiseringen, må formes. Deretter setter man opp et system som vurderer og følger opp om institusjonene når de ønskede resultatene.34

Ifølge Popper er en slik strategi rasjonell bare i overflaten. Modellens viktigste premiss er den svakeste. Hva er egentlig en fremtidsforestilling eller visjon? Hvordan går vi frem for å finne dem? Og hva er en sikker metode for å finne ekte visjonære ledere og unngå sjarlataner eller spekulanter? Gir foresighting gode scenarier og ekte visjonære?

Popper fremholder en rekke farer ved å gi visjonær makt til lederskap. Han kaller strate­gien for usjekket suverenitet. I et intervju i forbindelse med en policy brief om å akselerere radikal innovasjon i norsk politikkutvikling gjennom forskning og utvikling, anbefaler von Krogh at Forskningsrådet må få radikalt nytenkende mennesker frem. Man bør gi støtte basert på personers egenskaper fremfor prosjekt – at den avgjørende faktoren er lederen og hennes team i banebrytende prosjekter.35 Slike forslag kan være legitime for å få frem elementer av radikal forskning, men om tenkningen kombineres med en usikker metode som foresighting og gis omfattende makt i politikkutviklingen, er farene mange.

Fremtid og avmakt

Om fremtidsanalysen brister i møtet med fremtiden, vil også strategien man utviklet, være irrelevant.36 Mulighetene til å korrigere underveis vil være svak om man har formet et byråkrati med lojalitet til analysen, til en bestemt idé eller et felles språk i gjennomførin­gen. Om strategien benyttes i alle departement, store og komplekse sektorer, blir risikoen stor. Risikonivået forsterkes av de moralske kravene til foresighting-aktører om å være pro­aktive, villkort (wild card), skjærekant (cutting edge), gjennomskjærende (cross-cutting), forstyrrende (disruptive), overraskende forstyrrende (surprising disruptions) og utenfor boksen (outside the box) med vitale inputs til kvantesprang i politikkutforming.37

En tilsvarende fare er Nirvana-feilslutningen i politikkutforming.38 Når man setter urealistiske fremtidsmål for eksisterende aktører og institusjoner, blir gjerne institusjo­nene og aktørene iscenesatt som å være i en krise eller årsak til krisen, heller enn å erkjenne at visjonen eller målestokkene er urealistiske.39 Et kritisk spørsmål er altså om fremtids­analysen vil gi ekte visjoner eller om analysen i seg selv vil generere fiktive kriser som grunn for politikkutforming.

Utopisk tenkning innebærer gjerne at man må reformere institusjoner som ikke passer visjonen. IAB og von Krogs kritikk av eksisterende arrangementer og råd om at grunnleg­gende samfunnsinstitusjoner må underlegges foresighting-logikk i større skala, har trekk av slik tenkning. Når det oppstår uforutsette resultater, vil visjonære strategier sjelden for­late egen fremtidsanalyse, ifølge Popper, fordi slike ikke kan falsifiseres. Utopiske inge­niører vil oppfatte problemer med gjennomføringen eller resultatene som et problem ved aktørene og institusjonene, og gjenforsterke egne dogmer (reinforced dogmatism) snarere enn å anerkjenne feil og ha evne til å korrigere egne fordommer. For hvordan kan man fal­sifisere foresighting når fremtiden ikke har kommet, og man skal forme politikk her og nå? Når metoden i tillegg skal kobles til makt, prestisje og beslutningstakere, blir det vanskelig å korrigere innsiktene.

De største farene ved det Popper kaller utopisk ingeniørkunst, ligger i etableringen av kunnskapssosiologiske maktforhold. Utopiske ingeniører kan være preget av Robin Crusoe-syndromet. De vil utforme en egen form for kunnskap på en isolert epistemologisk øy som ikke blir sjekket og korrigert i en kritisk offentlighet. De negative og stereotype be­skrivelsene av eksisterende institusjoner og aktører fra von Krogh og IAB gir dårlige vilkår for en korrigerende åpen eller vitenskapelig offentlighet på foresighting eller foresightere.

Helhetsmakt

Von Kroghs og IABs perspektiver er også eksempel på Poppers beskrivelse av hvordan visjonær strategi ofte medfører politisk holisme. Aktørene med de rette fremtidsforestillin­gene ser helheten og er interesseløse. Andre aktører ser bare delen eller styres av særper­spektiver. Von Krogh og IABs Policy brief preges av en polemikk hvor foresighterne ser et større bilde – andre beskrives ut fra negative karakteristikker – som at de er konservative, er i siloer, ser delen og ikke er tverrfaglige. Policy briefen delegitimerer slik vektige og vik­tige aktører i kunnskaps- og politikkutforming.

I forlengelsen av politisk holisme vil utopiske ingeniører preges av det Popper kaller rasjonell irrasjonalisme. Når man ikke anerkjenner motparter som like rasjonelle, vil man iscenesette seg selv i en overrasjonalitet. Om man møter mostand fra mindre rasjonelle aktører, blir det legitimt å ta i bruk irrasjonelle maktmidler. IAB og von Kroghs polemikk har trekk av slik rasjonell irrasjonalisme i måten de beskriver og ønsker å holde etablerte aktører ute, arrangere nye og få myndighetsaktører «med på visjonen», snarere enn å åpne for granskning og kritikk også fra «etablerte» aktører uten foresight-perspektiv.

Et forsvar for åpen problemløsning og transparens

Popper argumenterer for bit-for-bit-reformering (piecemeal engineering) i lys av sin kri­tikk av utopisk ingeniørkunst.40 Politikk bør adresseres mot de viktigste problemene i dag og ikke mot idealiserte fremtidsforestillinger. Ulike interesser bør anerkjennes som en viktig kilde til informasjon og kompetanse, som bærere av engasjement, ansvarlighet og forpliktelse. Ved åpenhet i endringsprosesser vil ulike interesser delta. Innspill vil bli utfordret og forbedret i forhandlinger om mulige løsninger. Problemer vil bli sett fra ulike perspektiver, og kvaliteten på informasjon og innsikt blir styrket gjennom prosessen. Det gjeldende premisset er at aktørene evner å både bringe frem egne løsninger og samtidig akseptere offentlighetens kritikk og vurdering av løsningsforslagene.41

En fordel med bit-for-bit reformer er at de vil prioritere presserende og erkjente proble­mer og løse dem gjennom en gradvis forbedring av samfunnet. Den gir mindre presti­sjetap enn ved å forlate store visjoner og planer i demokratier hvor maktskifter skjer hyppig. Den gir legitimitet til løsningene og ansvar til aktørene som er berørt og har vært involvert. Strategien gir ikke perfeksjon, men er et sikkerhetsnett mot stormannsgale løs­ninger.

I Poppers modell er det ønskelig å beholde og utvikle stabile institusjoner som har kunnskapsgrunnlag til å bistå med hukommelse, ressurser og fleksibilitet når kriser opp­står. Det gir grunnlag for å føre en bred kunnskapsbasert politikk, balansere interesser og sikre demokratisk forankring.

Artikkelen er publisert opprinnelig publisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift på Idunn 11.10 2022

Noter

  1. (Kunnskapsdepartementet, 2021, s. 11)
  2. (Forskningsrådet, 2019)
  3. (von Krogh, 2021)
  4. (IAB, 2021)
  5. Ibid. The process (…) also served to forge a common understanding of the factors affecting the future of Finland, helped create foresight teams in ministries, increased practical experience with foresight among civil servants, and established a common framework and language of foresight within the government. (s. 7) og The lasting impact of a foresight intervention is not only in the concrete outputs, but particularly in the changed ideas of those who participated. (s. 7)
  6. Basert på Toby Millers (1993, s. iv)) begrep om diskursiv makt.
  7. (Black. M. 1962, s. 31–34, 41)
  8. (Lakoff & Johnson, 2003, s. 3–6)
  9. (Ricoeur, P., 2007, s. 172)
  10. (Flatseth, M., 2009). Førende forestillinger i fosterpolitikken. En metafor- og diskursanalyse av hvordan kvinne, foster og abort blir konstituert i stortingsdebatter om abort og fosterdiagnostikk. Avhandling for graden philosophiae doctor (PHD) ved Universitetet i Bergen. s. 83.
  11. (Flatseth, M., 2009, s. 76) For diskusjon av interaksjonsperspektivet i forhold til andre metaforteoretiske perspektiv, se f. eks omtale av Lakoff og Johnson, Richards og Ricoeur, samme sted (s. 69–86)
  12. (von Krogh, 2021; IAB 2021, s. 1-2)
  13. (von Krogh, 2021)
  14. (IAB, 2021). In Norway, the prevalence of a soft and consensual co-ordination of sectorial interests at operational level means there is a particularly strong tendency to preserve existing solutions. (s. 1) og Norwegian research and innovation policy has a strong tendency to favor established actors’ positions in the system, making the Norwegian system particularly prone to inertia and lock-in. (s. 7)
  15. Ibid. There are indications that such skills are in limited supply in the Norwegian research and innovation system. Hiring from abroad is fine for the start-up phase, but international experiences point to the need for establishing a local sounding board that can be aligned with local policy needs and capacities. (…) Ideally, in the long-term, a diverse set of foresight researchers and practitioners should evolve – both within academia and within the private sector in the form of more consultancy-based services. (s. 5)
  16. (von Krogh 2021, IAB 2021, s. 1–2)
  17. En mye brukt definisjon er: a serious threat to the basic structures or the fundamental values and norms of a social system, which—under time pressure and highly uncertain circumstances—necessitates making critical decisions. (Rosenthal, U., Charles, M.T. & Hart, P. 1989, s. 10)
  18. (von Krogh, 2021)
  19. (IAB, 2021) The Research Council of Norway has commissioned a foresight exercise to inform its advice to government in connection with this revision, with plans to identify trends and drivers of change for the LTP’s five priority areas and devise scenarios for the future development of these priority areas. The exercise will also evaluate the need for new priority areas that cut across orfall outside current priorities, as well as identify cross-cutting structural measures to enable the development and improvement of strong research environments. (s. 3)
  20. (IAB, 2021)
  21. Ibid. Achieving the systemic changes needed to confront these challenges requires a pro-active and integrated approach to policy development. (…) Participation must be extended to companies, interest organisations, NGOs, think-tanks, and the academic sector. A multi-stakeholder approach, drawing on a multitude of internal as well as external sources of knowledge will yield a higher quality process and product, with high legitimacy. (s.1, 3)
  22. Ibid. Foresight can be used at any point in the policy cycle, from initial scoping to design and implementation, through to review and testing of existing strategies. Foresight could thus also play an important role in the implementation and follow up of the plan. (s. 5)
  23. (IAB, 202, s. 1–2, 7–8)
  24. Ibid. Ensure multi-ministry ownership. (…) It will thus be important that it succeeds in creating strong cross ministerial ownership and a well-functioning cross-ministerial working environment, for example by drawing on already established cross-ministerial structures such as the ministries’ research committee. » (s. 3)
  25. Ibid. «Aim to overcome traditional sectoral or disciplinary barriers and engage actors beyond the established and well-known players in the field. (s. 8)
  26. Ibid. To successfully operate a continuous foresight process, ministries must be able to draw on the intellectual capacity and skills needed to implement strategic foresight thinking and apply it to policymaking. (s. 5)
  27. Ibid. The lasting impact of a foresight intervention is (…) in the changed ideas of those who participated. However, to reap such process benefits, it is important that foresight activities are framed in such a manner as to ensure that participants do not act as interest representatives, but as insight representatives. (s. 7)
  28. Ibid. Those governments that are truly successful in integrating forward-looking analysis into its policy process are those that have permanent personnel dedicated to the task of advising and carrying out foresight. The aim is not to centralize foresight, but rather to provide some of the heavy lifting that will enable an effective mainstreaming and integration of foresight practices across all government departments and within central decision-making processes. (s. 5–6)
  29. Ibid. As foresight deliberately aims to challenge conventional wisdom and seeks insights on the margins of current thinking, high level legitimation and support is essential. Concretely, ensuring a strong link between the foresight and the development of the LTP could in a first stage be facilitated through the involvement of a high-level foresight champion – an individual that is influential and visible in the policy system. (s. 3)
  30. Ibid. Under overskriften «Bild ministry-wide foresight competence and increase their absorptive capacity.» (s. 6)
  31. Ibid. Finland is an example of a country that has taken a strategic approach to the development of national foresight capacity, with a government-coordinated national foresight network bringing together national foresight actors in a discussion and coordination forum. (s. 5)
  32. Ibid.“Academics that can connect with stakeholders, provide legitimacy and insight in the methodology are a distinctive asset, and they provide a steady source of new ideas, intelligence and international foresight connections. (s. 5)
  33. (Popper, K. 1995b)
  34. For hovedtrekkene i Poppers omfattende kritikk av visjoner, opplysningsmetaforikk, Utopian engineering og forslag til Piecemal Engineering se kapittel 8, 9 og 10 i Popper, K. (1995a) The Open Society and its Enemies. Vol. 1 Plato. 1945, edn. Routledge. For kritikk av kunnskapssosiologien se kap. 23 og 24 i Popper (1995b) The Open Society and its Enemies. Vol 2. Hegel and Marx. 1945, edn. Routledge
  35. (Forskningsrådet 2019)
  36. Første gang problematisert av Bertil Rolf (1993) i sammenligning av svensk og norsk strategi for høyere utdanning og forskning.
  37. (IAB, 2021, s. 1–3)
  38. (Demsetz, H., 1969)
  39. (Trippestad, T.A., 2014)
  40. (Popper, K., 1995b, s. 212–223)
  41. (Trippestad, T.A., 2017)

Litteratur

Black, M. (1962) Models and Metaphors. Studies in Languages and Philosophy. Cornell Universi­ty Press.

Demsetz, H. (1969). Information and Efficiency: Another Viewpoint. Journal of Law and Economics, 12

(1), s. 1–22. http://dx.doi.org/10.1086/466657

Norway‘s International Advisory Board (2021) Policy Brief. A future-proof and inclusive research and innovation agenda. Issue 05. January.2021. https://www.forskningsradet.no/contentassets/535 8f3a91d2046818ca271c3f9209cf3/policy-brief-121.pdf

Flatseth, M. (2009). Førende forestillinger i fosterpolitikken. En metafor- og diskursanalyse av hvordan kvinne, foster og abort blir konstituert i stortingsdebatter om abort og fosterdiagnostikk [Doktor­gradsavhandling]. Universitetet i Bergen. https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/ 3430/Dr.thesis_Merethe_Flatseth.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Forskningsrådet (08.10.2019). Internasjonale fageksperter til Forskningsrådet: – Sats på radikalt nytenkende individer. https://www.forskningsradet.no/nyheter/2019/internasjonale-fageksperter- til-forskningsradet–sats-pa-radikalt-nytenkende-individer/

Isenberg, B. (2012). Critique and crisis. Reinhardt Kosselec‘s thesis of the genesis of modernity. Euro­zine. https://www.eurozine.com/critique-and-crisis/?pdf

Kosseleck, R. (1988). Critique and Crisis. Enlightment and the Pathogenesis of Modern Society. Berg Publishers Limited.

Krogh von G. (15.01.2021) Behov for fremtidsanalyser i langtidsplanen. https://khrono.no/behov-for- fremtidsanalyser-i-langtidsplanen/545931

Kunnskapsdepartementet (2021). Tildelingsbrev til Norges Forskningsråd. https://www.regjeringen.no/ no/dokument/dep/kd/Tildelingsbrev/tildelingsbrev-2021/tildelingsbrev-norges-forskningsrad- 2021/id2815510/

Lakoff, G. & Johnson, M., (2003) Metaphors We Live By. University of Chicago Press.

Miller, T. (1993). The Well-Tempered Self: Citizenship, culture, and the postmodern subject Johns Hopkins University Press. s. iv.

Popper, K. (1995a) The Open Society and Its Enemies Vol. 1. Plato. Routledge.

Popper, K. (1995b) The Open Society and Its Enemies Vol. 2. Marx and Hegel. Routledge.

Ricoeur, Paul (2007) Hermeneutics & the Human Sciences. Essays on language, action and interpretation. Cambridge University Press.

Roitman, J. (2013). Anti-Crisis. Duke University Press. https://doi.org/10.1215/9780822377436

Rolf, B., Ekstedt, E. & Barnett, R. (1993) Kvalitet och kunskapsprocess i högre utbildning. Bokförlaget Nya Doxa.

Rosenthal, U., Charles, M.T. & Hart, P. (1989) Coping with Crises: The Management of Disasters, Riots and Terrorism. Charles C Thomas.

Trippestad, T. A. (2009). Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes’ retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Bergen. https:// hvlopen.brage.unit.no/hvlopen-xmlui/handle/11250/2481533?show=full

Trippestad, T.A. (2014). «Visjonærstillingen». Norsk pedagogisk tidsskrift, 98 (6), s. 410–423. https:// www.idunn.no/doi/pdf/10.18261/ISSN1504-2987-2014-06-03

Trippestad, Tom Are. (2017) «The Visionary Position». The Struggle for Teacher Education. International perspectives on governance and reforms. Trippestad, Werler & Swennen (red.) (s. 17–37). Bloomsbury Academic