Atombomber over uskyldige
«Å ta livet av uskyldige er alltid drap». Dette skriver den britiske filosofen G.E.M. Anscombe i sin krasse kritikk da universitetet i Oxford tildelte Harry S. Truman et æresprofessorat. Han var ansvarlig for å ha sluppet to atombomber over Japans befolkning i i 1945, som til sammen drepte rundt 350 000 sivile. Men skånte ikke Truman slik enda flere sivile ved å avslutte krigen? Det vil vi neppe bli enige om noen gang. Men diskusjonen som Anscombe reiste kan være med å kaste lys over dagens situasjon på Gazastripen.
Staten Israel har riktignok ikke sluppet noen atombombe på Gazastripen, men de har latt 18.000 tonn eksplosiver regne ned på et område tettpakket med sivile, på de, da denne testen ble skrevet, tre ukene hevnoffensiven har vart. Dette i følge Aa.no, den Tyrkiske nyhetskringkasteren. Det tilsvarer 1,5 ganger ildkraften av bomben som amerikanerne lot falle over Hiroshima. EuromedMonitor har høyere tall: De mener Israel har sluppet mer enn 25.000 tonn eksplosiver over Gaza, altså to ganger atombomben. Hyppigheten av eksplosjonene er også en faktor som i seg selv bidrar til lidelsene for de sivile: Allerede etter en uke hadde Israel sluppet 6000 bomber på Gaza, noe som langt overgår det antallet USA lot falle i løpet av noen gitt måned i løpet av deres krigføring mot ISIS. De etiske betraktningene er dermed ikke uten sammenligningsgrunnlag.
Hvordan rettferdiggjør Israel sitt voldsomme angrep og har de egentlig legitimitet? To argument har vært sentrale fra offisielt hold i Israel: Det ene er at stater har rett til selvforsvar. Det andre argumentet er at Hamas’ bruker sivile som skjold. Hvor langt retten til selvforsvar strekker seg skal jeg ikke diskutere i noen særlig grad her. Dette er først og fremst en etisk analyse og det er «sivile-som-skjold» argumentet jeg skal gå inn i.
Sivile som skjold, – altså gisler?
Når Israel sier at de ikke ønsker å ramme sivile, men ikke har noe valg fordi Hamas’ bruker sivile som skjold, oppnår de selvsagt effektivt å legge skylden på Hamas. Det er et retorisk grep som tilsynelatende moralsk frikjenner Israel for drap. Men gitt at det er tilfellet at Hamas gjemmer seg bak sivile, da er det vel riktigere å si at Hamas holder sivile palestinere på Gaza som gisler. Og i hvilken gisselsituasjon går man vel inn for å skyte mot gisler fordi det viktigste, tross alt, ikke er gislenes liv, men å få has på gjerningspersonene? Det hadde selvsagt vært helt uhørt i alle kjente sammenhenger.
Et enkelt tankeeksperiment kan bevise poenget. La oss se for oss at terrorister har utført et målrettet og, for dem, vellykket angrep mot et travelt handelsstrøk i en europeisk storby, for eksempel Paris. Så mange som 1400 menneskeliv er gått tapt i en serie eksplosjoner. Gisseltakerne har nå beleiret seg i en kontorbygning og tatt noen hundre mennesker der inne som gisler. Vil franske myndigheter være berettiget å bombe bygningen terroristene har tilhold i, med henvisning til at det er «terroristene som plasserer de sivile i en slik situasjon, ikke vi»? Selvsagt ikke. Ramaskrikene ville aldri holdt opp. Fordi at å behandle gislene i denne situasjonen, ikke som mennesker med egenverdi, men kun som midler, i veien for målet om å ta terroristene, ikke kan forsvares moralsk.
Hvor mange skoleklasser kan vi ofre?
Dette eksempelet er ikke helt analogt, vil du kanskje si, fordi Frankrikes’ eksistens ikke står på spill. Å bombe bygningen med gislene kunne vært aktuelt dersom man med rimelig sikkerhet visste at terroristene var i gang å montere en sak som ville gjøre dem i stand til å detonere en enorm atombombe over Paris. Man ville sett drapet på de få opp mot livet for de mange. Det er dette krigen mot Hamas handler om, ifølge Israel: Det gjelder deres være-eller ikke-være, for Hamas og deres sympatisører ønsker å utslette hele Israels eksistens. La oss så undersøke om dette holder som etisk legitimering ved et annet tenkt eksempel.
En gjerningsmann har brutt seg inn i huset ditt og drept flere medlemmer av din familie. Han truer også deg på livet. Du har en pistol, men det er ingen annen måte å få has på gjerningsmannen på enn ved å skyte den 7 måneder gamle babyen han holder foran seg. Noen vil kanskje mene at man i en så ekstrem situasjon ikke kan lastes for drapet på spedbarnet, at man rett og slett handler i nødverge. Men hva om det var 10 spedbarn han hadde stroppet til kroppen? Eller en skoleklasse han gjemte seg bak? En hel barneskole? Ti barneskoler? De fleste av oss ville på et eller annet tidspunkt begynt å nøle, om vi hadde livet aldri så kjært. En skal tross alt leve med seg selv også, og noen handlinger er så forferdelige at de færreste av oss under ellers vanlige omstendigheter vil kunne leve med oss selv hvis vi utførte dem.
En baby, – kokt levende, takk.
Anscombe bruker et lignende eksempel. «Kom nå», skriver hun, «hvis du hadde valget mellom å koke én baby levende, eller la en grusom katastrofe vederfare tusen mennesker – eller en million mennesker, om tusen ikke er nok –hva ville du velge»? (Min overs.) Og hvis man har fantasi til å sette seg i situasjonen er spørsmålet godt stilt. Ville Truman sluppet en baby i en gryte kokende vann på komfyren hvis det kunne gjort slutt på krigen? Ville du?
Samtidig kan vi med Israels’ selvforsvarsretorikk si at analogien min over ikke holder vann på et punkt til: Den representerer ikke den virkeligheten Israel står ovenfor. De bomber 100 skoleklasser med Palestinske barn, ikke for å redde ett liv, men for å redde 1000 skoleklasser med Israelske barn. De handler nettopp i en form for nødverge. La oss for argumentets del gå med på at dette er sant, selv om alle vet at Hamas ikke har våpenkraft til å utslette Israel. Dersom det skal gjøres gjeldende at det er moralsk legitimt å bombe barna i Gaza for å beskytte barna og menneskene i Israel skal man jo stå i en situasjon hvor det absolutt ikke finnes noen andre utveier og man skal med overveiende sannsynlighet kunne slå fast at å ikke bombe uskyldige vil føre til det resultat man ønsker å unngå, – altså utslettelse av staten Israel.
Uvisse stipulasjoner om fremtiden
Fremtiden er alltid usikker, og selv om man ikke trenger å være like ekstrem som Immanuel Kant og hevde at denne usikkerheten gjør at fremtidige mulige scenarioer aldri skal tas i betraktning i moralske spørsmål, er det likevel på sin plass å minne om at det for Israel fantes andre handlingsalternativ. Også etter Hamas’ grufulle angrep. De kunne gått i forhandlinger. Over 5000 Palestinske fanger satt i Israelske fengsel da angrepet fant sted. Hamas ville forhandle om gisler. Men på samme måte som USA under andre verdenskrig hadde definert «betingelsesløs overgivelse» som det eneste aktuelle resultatet av krigen, har Israel definert fullstendig utradering av Hamas’ som eneste suksesskriterium. Det målet har de satt selv, og det er ingenting som tyder på at det er et realistisk mål, eller et mål som man kan forsøke å nærme seg uten at de sivile tapene er enorme. Samtidig er det målet de har satt seg selv som gjør handlingene «nødvendige».
«Å drepe uskyldige som midler til et mål er alltid mord», skriver Anscombe. Det er altså alltid moralsk galt. Det er selvfølgelig også galt å drepe uskyldige som et mål i seg selv, men det poenget virker de fleste å være enige om. Det er først når de uskyldige, som kan defineres som «ikke-stridende», drepes som midler for å nå et høyere mål at grensene ser ut til å bli uklare for mange. Et alternativ for Israel, dersom de ikke ville drepe uskyldige kunne være å forholde seg til sitt eget omkved, «Hamas bruker sivile som skjold» på en annen måte. Ingen nekter staten Israel å konkludere med at det faktum at Hamas’ holder det palestinske folk som gisler, gjør at de må si seg sjakk matt, og sette seg til forhandlingsbordet.
Ingen uskyldige, ingen sivile
Når det likevel ikke er det som skjer er det fordi palestinske menn, kvinner og barn nettopp ikke blir definert som uskyldige. President Isaac Herzog sa det i klartekst: “Det finnes ingen uskyldige sivile i i Gaza.” For Anscombe er de uskyldige alle som er ikke-stridende. Stridende kan defineres som dem som i kraft av sine gjerninger eller sin rolle på et gitt tidspunkt forårsaker skade, i moralfilosofisk forstand. Altså kan det være legitimt å for eksempel drepe sovende soldater, fordi soldaten, selv sovende, er i en rolle hvor han volder skade. At sivile palestinere produserer brød som en Hamas-kriger så spiser er ikke grunn nok til å definere alle palestinere som stridende eller kollaboratører. At grensene kan være flytende er, som Anscombe påpeker, ingen grunn til å ikke forsøke å trekke noen grenser overhodet.
Det eneste moralfilosofiske argumentet Israel kan bruke for å forsvare massedrapene på uskyldige palestinerne er det samme som USA brukte for å legitimere sine atombomber over Japan, – de utilitaristiske argumentene om at man ved å drepe så og så mange sivile redder enda flere. Om det er sant får vi aldri vite. Men det vi faktisk vet er at Israel så langt har drept 5000 barn på Gaza. Den eneste mulige begrunnelsen de kan bruke for å legitimere denne handlingen er at det er 5000 barn på Gaza, mot enda mange flere barn i Israel, og at dette er et sannsynlig scenario. Det moralske forsvaret holder ikke vann tatt i betraktning at Hamas neppe har skuddkraft til å utføre noe mer enn terrordåder, som trass sin gru ikke utgjør en eksistensiell trussel. På samme måte som vestlige stater ikke kan utslette alle medlemmer av en gruppe, eller så mange som de anser som nødvendig, hver gang individer fra en gitt gruppe utfører terrordåder, kan ikke Israel legitimere de høye sivile tapene vi ser i denne aksjonen. Israel må fordømmes, også moralsk, for sine massive ugjerninger.
Av Oda E. W. Tvedt, filosof
En fortkortet versjon av artikkelen er trykt i Klassekampen 13.11. 2023