Trygdeopprøret og kampen om arbeidslinja blir en av de største politiske sakene denne våren, ikke minst på Arbeiderpartiets landsmøte 4.–6. mai. Arbeiderpartiets ledelse er presset fra både høyre- og venstresiden, og fra medlemmer i eget parti.
Kampen mot utenforskap er ikke av ny dato i våre samfunn. Tidligere utredninger om klasseforskjeller og vanskelige levekår i våre storbyer er bare ett av flere nylige eksempler på det. Dyrtidsbølgen som er kommet i kjølvannet av Ukraina-krigen og pandemien har skjerpet konfliktnivået med køer foran Frelsesarmeens matstasjoner som et grelt bilde på noe vi trodde vi var ferdige med.
Når den mest profilerte trygdeopprøreren blant våre politikere, Mímir Kristjánsson fra Rødt, tegner et bilde av et samfunn der fattigdommen invaderer stadig større deler av befolkningen, bruker han for bred pensel. Men ingen kan på den andre siden avvise at å leve på uføretrygdens minsteytelser i Oslo eller andre storbyer, uten å eie egen bolig, må kalles fattigdom.
Det er et stort paradoks at vi i nyhetssendingene den ene dagen møter bankøkonomer som er overrasket i «makro» over hvor godt de fleste i Norge greier seg økonomisk i urolige tider, mens vi i neste øyeblikk blir konfrontert med den ytterste sosiale nød. Jeg møter selv i min problemfrie middelklassehverdag foreldre jeg kjenner godt med greie jobber, som må ringe fotballklubben for å be deres sønn eller datter slippe egenandelen til sommerens fotballturnering, fordi det blir for mange og dyre regninger.
I debatten om nivået på inntektssikring for dem som har falt ut av arbeidsmarkedet, er arbeidslinja blitt et negativt ladet begrep, et skjellsord: Det må lønne seg å jobbe. Kritikerne oppfatter budskapet som en moralsk dom som gir de marginaliserte ansvaret selv for å ha havnet i utenforskap, fordi de ikke vil jobbe, men foretrekker å være passive trygdemottakere.
Debatten kjører seg fast hvis ikke denne typen mistolkninger legges vekk:
Ingen seriøse aktører er uenige om at det fins betydelige grupper av mennesker på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger, som aldri vil komme seg inn i arbeidslivet og som har rett på økonomiske ordninger fra samfunnet, som sikrer dem et verdig liv. Det er en like viktig oppgave å sørge for at mennesker som har muligheten til arbeid eller utdanning, ikke blir marginalisert og fratatt muligheten til å leve et aktivt liv ute i samfunnet.
Det har skjedd store endringer i sammensetningen av den gruppen som i dag er utenfor arbeidslivet og i såkalt arbeidsfør alder. Det positive er at andelen eldre er gått ned, mens det foruroligende er at andelen unge mennesker i denne gruppen har økt. De eksperter jeg har snakket med, enten de er økonomer eller arbeider i forvaltningen, er alle enige om at den viktigste oppgaven er at gruppen av unge som er på vei inn i utenforskap, må prioriteres aller høyest.
Kritikerne har rett
Og der har kritikerne av «arbeidslinja» rett. Det er ikke bare økonomiske insentiver som avgjør om en person blir deltaker i arbeidslivet: Det må også være et tilbud av jobber til dem som i utgangspunktet mangler utdanning og arbeidserfaring.
Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe med forskere som Knut Røed, Steinar Holden og Grete Brochmann la i sine anbefalinger i 2019 avgjørende vekt på nettopp det. Blant forslagene var en type helsejustert lønn for personer som mottar gradert uføretrygd og som kan jobbe noe ved siden av. I dag er ordningen slik at den forutsetter at den uføretrygdede har samme produktivitet som andre arbeidstakere, og mange arbeidsgivere vegrer seg derfor for å ansette dem.
Dersom uføretrygden også kompenserer arbeidsgiveren for dette, mente ekspertene at langt flere kunne få jobb. Knut Røed, økonom og forsker ved Frisch-senteret formulerte det slik i en artikkel i Agenda Magasin i 2021:
«Nå er det neppe slik at trygdejustert lønn alene vil være nok til å sikre alle med nedsatt arbeidsevne en jobb. Hvis vi mener alvor med slagord om «arbeid til alle» må forslaget ledsages av en bevisst strategi for å ta denne arbeidskraften i bruk. Her bør offentlig sektor, og spesielt kommunene, spille en nøkkelrolle. Det er bedre å tilby unge med redusert arbeidsevne en jobb i offentlig sektor enn å tilby en livsvarig inntekt for ikke å gjøre noe.»
I Hurdalsplattformen har regjeringen tatt inn forslagene om en endring av gradert uføretrygd i forskernes retning, som en prøveordning som nå er underveis. Røeds tanke om at kommunene kunne ansette unge med redusert arbeidsevne i langt større grad, er møtt med større skepsis. Her mener kommunesektoren det kommer i konflikt med målet om økt kompetanse blant de kommunalt ansatte.
Tøff jobb
Det er ingen som forsøker å underslå at samfunnet som kollektiv har en tøff jobb hvis trenden til utenforskap skal snus. Det handler både om egenskaper ved det moderne arbeidslivet, og at den gruppen som nå har de største utfordringene, har sammensatte problemer som ofte handler om rus og psykiske lidelser.
Bortsett fra ordninger i Danmark med en type flex-jobb med langt mer liberale regler for å kombinere arbeid og trygd, er det få gode erfaringer internasjonalt. I Tyskland forsøkte sosialdemokratene gjennom «Agenda 2010» – en arbeidslivsreform der langtidsledige og sosialklienter skulle få en minimumsgodtgjørelse på nivå med sosialhjelpssatsene. Altså langt lavere enn dagpenger til arbeidsledige.
Det ble stilt krav om at mottakeren måtte ta imot ethvert tilbud om jobb eller opplæring. Tanken var å gi mottakerne et første innpass i arbeidslivet, som kunne føre dem videre inn i bedre og mer stabile jobber. Resultatet ble det motsatte, det utviklet seg i stedet et permanent B-arbeidsmarked, en ny underklasse av arbeidende fattige: Working poor. Det norske ekspertutvalget advarer også mot tanken om lavere startlønn i det norske arbeidsmarkedet for å sluse flere inn i arbeidslivet, fordi det kan forsterke fattigdomsproblemet snarere enn å løse det.
Må ha noe å leve av
Arbeidslinja innebærer en balanse mellom to hensyn: Å gi en inntektssikring til dem som blir uføre og ute av stand til å skaffe seg egen inntekt, og samtidig utforme ordningene slik at færrest mulig blir henvist til et langt liv som passive trygdemottakere.
Onsdagens NRK-program Politisk kvarter hadde dette som tema for debatt, og synspunktene var kjente. Det jeg la merke til, var fraværet av Arbeiderpartiets ledelse. Muligens var de ikke invitert. Det var uansett tidligere Høyre-statsråd Henrik Asheim som svarte for dagens «arbeidslinje» i programmet mot kritikere fra Arbeiderpartiet i Oslo og SV, og jeg spurte meg selv om Marte Mjøs Persen eller Jonas Gahr Støre ville svart annerledes, eller om det var greit at en Høyre-mann gjorde jobben.
Som et svar på onsdagens etterlysning av ny politikk, gikk Støre ut i NRK torsdag og signaliserte at regjeringen vurderer å øke minsteytelsene. Det samme har partilederen antydet i tidligere intervjuer, og lite tyder på at dette vil være nok til å stanse kritikerne.
I tillegg til nivået på trygdeytelsene for uføre og arbeidsavklaring, er det stor misnøye med sosialhjelpssatsene, som er en viktig del av verktøykassa for å løse akutte økonomiske utfordringer mange familier møter. Her er det dokumentert stor forskjellsbehandling i ytelsene den enkelte får, fordi reglene i stor grad er basert på skjønn.
Debatten som nå raser, handler først og fremst om nivået på de økonomiske ytelsene, og ikke så mye om arbeidslivspolitikk som Knut Røed og hans kolleger har lagt stor vekt på. Muligens har Jonas Gahr Støre en plan for å møte opprøret i egne rekker. Så langt har den ikke vært lett å få øye på. Den må i så fall både handle om tiltak mot gryende fattigdom, men også et reformprogram for et åpnere arbeidsliv. De to tingene henger nøye sammen.
Magnus Takvam er politisk kommentator i Altinget
der denne kommentaren ble publisert 13. april.
Publisert her etter avtale med forfatteren.
