Av Knut Kjeldstadli
Nærområder: Det er i grunnen ikke noe å diskutere. Den store mengden av flyktninger i verden må hjelpes der de er. Det gjelder internt fordrevne i eget land, som én million i Nigeria. Det gjelder de som er bosatt i nabolandene. I Malawi utgjorde flyktninger fra nabolandene om lag 10 prosent av befolkingen; samme år utgjorde flyktninger 0, 3 prosent av folketallet i Europa. De tre største mottakerlandene er Pakistan, Iran og Tyrkia.
Dette mønsteret vil vare i overskuelig framtid. Hvorfor er det slik? Transportteknologi spiller en viss rolle. Fly gjør at tidligere fjernområder med et par timer reise kan bli næromåder. Mange som kom over Nordskog, hadde tatt seg med fly fra Tyrkia til Moskva. Men teknologi forklarer ikke mye. Mange har nok ikke råd til dyr transport; en overfart til Lampedusa koster 10 000 (tall fra Morten Bøås, NUPI). Men folk går bokstavelig talt fra Afghanistan og krysser Middelhavet i meget enkle farkoster.
Kulturell nærhet nevnes som en grunn til bosetting i naboland; folk søker noen som likner dem sjøl. Noe kan det være i argumentet. Men nærhet – kulturell og fysisk - er ikke nødvendigvis det samme som et fredelig forhold. Å være i berøring med hverandre kan innebære konflikt. Naboen kan bli fienden. Balkans nyere historie vitner til fulle om dette.
De viktigste argumentene for bosetting i nærområder, er økonomiske. Stutt reise koster mindre for migrantene sjøl. Og huses de i leirer og har en levestandard som tilsvarer et beskjedent nivå i mottakslandet, vil det sjølsagt være langt billigere å bosette folk i nærområdene.
Så langt, så sjølsagt. Men - det er alltid et men – så melder spørsmål seg. Er leirene sikre for alle som trenger beskyttelse? Meldinger fra flyktningleirer sier at barn kan være sårbare der, ikke minst enslige. Kvinner kan være utsatt under turbulente forhold, så også homofile. I leirer i Hellas var forholdene så slette at Leger uten grenser og Rød Kors nektet å stå som garantister. Nå kan slikt kaos rå primært i transittleirer der folk skal raskt gjennom. Og de mer permanente kan en håpe blir bedre. Men mon ikke slike kategorier må kunne komme inn.
Det vil være grupper som mildt sagt er lite velkomne i mottakslandet. Om syriske kurdere skulle trenge beskyttelse, er Tyrkia ingen raus vert. De anser den kurdiske militsen YPG for å være terrorister knyttet til kurdiske PKK i Tyrkia.
Så er det slik at mottakssystemet i nærområder er grovt underfinansiert. Siste året fikk FN inn bare 22 prosent av det beløpet organisasjonene hadde bedt om for å gi forsvarlig underhold for flyktninger. En kunne ha ventet at de som har talt for nærområdebosetting, ville vært aktive for å sikre økonomien. Men energien synes å gå mer mot å avvise bosetting i eget land enn mot å sikre forholdene i mottak og leirer. Det er greit å ha dem på avstand. Nærområder betyr sørområder, ikke nordområder.
Evnen til et dobbelt moralsk bokholderi er ganske godt utviklet, i mange leirer. Norske talspersoner har tatt Kenya på tak fordi landet har brutt flyktningkonvensjonen og stengt av overfor somaliere som tidligere har kommet i ganske stort omfang. Men med den kursen norsk asylpolitikk har tatt, mister landet moralsk autoritet, ikke bare når det gjelder flyktninger, men også sitt mer allmenne omdømme..
Konklusjonen er at de europeiske landene også skal ta imot en kontingent som kommer til grensa, søker og får asyl fordi de har et behov for beskyttelse.
I utgangspunktet bør enhver som har behov, få opphold. Så må det arbeides intenst med hvordan oppgaven med å gi beskyttelse skal kunne fordeles rimelig på alle land.
Nå sier sjøloppnevnte «realister» i debatten, at dette er naivt og sentimentalt, stort sett noe som gir folk litt bedre samvittighet. Men denne tilsynelatende realismen kan vise seg å være ytterst korttenkt. Flere land som har tatt mot mange flyktninger i forhold til folketallet, er i ferd med å miste evnen til å absorbere flere mennesker. Et eksempel som ofte nevnes er Libanon, og kanskje Jordan.
Institusjonene er overbelastete. De risikerer å bli mislykte; stater som bryter sammen. Og da ville flyktninggrupper på nytt legge på marsj, og være nok en utfordring til de europeiske statene. Så – ikke ut fra noen spesiell godhet, men ut fra en opplyst egen interesse, vil det ved sida av hjelp i nærområdene være rasjonelt og rett å gi beskyttelse også for eksempel i Norge.
Knut Kjeldstadli er professor i historie ved Universitetet i Oslo
Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. juni 2016.