| Tranmæl - tilhenger av nordisk samarbeid. |
Av Bjørgulv Braanen
Trykt i Klassekampen 25.1.2019
Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité, Samak, møtes til årsmøte i Helsinki i Finland neste uke. Lederne for de nordiske sosialdemokratiske partiene og landsorganisasjonene samles i en tid der ikke bare fagbevegelsens posisjoner er truet, men også hele grunnlaget for den nordiske modellen. Det nordiske samarbeidet i arbeiderbevegelsen har lange tradisjoner. Det startet tilbake i 1886 da 61 delegater møttes i Göteborg til den første nordiske arbeiderkongressen. I denne første brytningstida spilte det skandinaviske samarbeidet en svært viktig rolle. Det var også ideer om at fagbevegelsen skulle organiseres på nordisk og ikke nasjonalt grunnlag. Gunnar Ousland skriver i «Fagorganisasjonen i Norge» at det ble laget flere helt skandinaviske fagforbund, blant annet for steinhoggere, salmakere og tapetserere. Likevel valgte man til slutt å bygge sterke nasjonale fagorganisasjoner.
Sosialdemokratiets tidsalder
Francis Sejersted skriver i boka «Sosialdemokratiets tidsalder» at vi på denne tida kan snakke om en skandinavisk arbeideroffentlighet. Kontaktene gikk på kryss og tvers, og mange av stridsspørsmålene ble diskutert parallelt i flere land samtidig. Folk beveget seg fra land til land. Carl Jeppesen, formann i det norske Arbeiderpartiet og redaktør i Social-Demokraten, var for eksempel opprinnelig dansk. Det var den samme Jeppesen som i 1892 appellerte til den svenske arbeiderlederen Hjalmar Branting om at sosialdemokratiet i Sverige måtte støtte nordmennenes kamp for løsrivelse. Ifølge den svenske arbeiderpioneren August Palm var det hele bare snakk om «en strid mellom bourgeoisie och monarki», men Branting så det annerledes. Han slo tidlig fast at arbeiderbevegelsen måtte «erkänna och respektera varje nations strävan efter självständighet». Hans rolle fikk stor betydning for at unionsoppløsningen i 1905 ikke endte i krig.
Det nordiske samarbeidet ble svekket da arbeiderbevegelsen satset på å bygge opp nasjonale institusjoner, men banesåret kom som følge av politisk splittelse. Den norske arbeiderbevegelsen, med Martin Tranmæl i spissen, slo inn på en radikal og revolusjonær kurs, mens Hjalmar Branting i Sverige og Thorvald Stauning i Danmark opprettholdt den reformistiske linjen. Det førte til en langvarig splittelse i nordisk arbeiderbevegelse. Først i 1938 var de nordiske sosialdemokratiske partiene igjen samlet.
I harnisk over Sverige
Da krigen kom i 1940, ble det igjen et spent forhold. Alf Skjeseth skriver i boka «Nordens Casablanca» at norske arbeiderledere var i harnisk over Sveriges rolle det første krigsåret. Da den svenske regjeringen ledet av Per Albin Hansson truet med å internere kong Haakon hvis han søkte tilflukt på svensk side, rant begeret over. Norges statsminister, Johan Nygaardsvold, var skuffet og sint. I et brev til handelsminister Anders Frihagen i Stockholm het det: «Hvis du kunne komme på privat talefot med Per Albin Hansson, så kan du hilse fra meg å si at det er bare to ting jeg lengter etter å oppleve, og det er at tyskerne blir jaget ut av Norge, og at jeg må få leve så lenge at jeg kan få skjelde ham og hele hans regjering – kanskje også hele hans parti – huden fuld». Men stemningen skulle bli bedre. Martin Tranmæl, som var i Sverige under krigen, hadde en helt annen og mer forståelsesfull holdning til den svenske nøytralitetspolitikken. Han ivret også for nordisk samarbeid. Han ville ha et forsvarsforbund og antydet en samordning av utenrikspolitikk og økonomiske oppgaver. Knut Einar Eriksen skriver i «Årbok for arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek» i 2004 at Tranmæl tok til orde for en «felles eksekutivkomité» og på sikt en union. «Vi hører jo sammen her oppe i Norden», som Martin Tranmæl sa.
Arbeidslivsmodellen forbausende lik i Norden
Det er mange kulturelle ulikheter mellom de nordiske landene, men arbeidslivsmodellen er forbausende lik. Anders Kjellberg skriver i «Årbok for arbeiderbevegelsens historie» i 1999 at det som kjennetegner alle de nordiske landene, er den «kombinerte sentraliseringen og desentraliseringen». Desentraliseringen henspiller på det finmaskede nettet av fag- og verkstedklubber og faglige tillitsmenn, som helt savner motstykke i de fleste kontinentaleuropeiske land. I Tyskland, Frankrike og Nederland, representeres de ansatte på arbeidsplassene av såkalte bedriftsråd, hvor også de uorganiserte har stemmerett og er valgbare. I Storbritannia og USA er fagorganisasjonen utbredt på arbeidsplassene, men her mangler det sentralistiske trekket som har gitt fagforeningene i Norden forhandlingsstyrke og som har resultert i hovedavtaler og andre sentrale overenskomster. Britiske og amerikanske fagforeninger må fremdeles slåss for de faglige rettighetene i hver enkelt bedrift. Den nordiske modellen med relativt jevnsterke parter har ført til en form for selvregulering, der partene i allmennhet har prioritert avtaler framfor lover og statlig regulering. Dette står i sterk motsetning til den franske tradisjonen med statlig regulering med minimumslønn osv. Ett av resultatene er den franske fagbevegelsens sterke orientering mot staten, med proteststreiker i gatene. EU og EØS bygger videre på denne modellen, som er utviklet i land der fagbevegelsen står betydelig svakere enn i Norden. Der den nordiske modellen er basert på kollektive avtaler, følger EU prinsippet med utstrakt lovgivning med minstestandarder, som ofte gir dårligere vern enn de nordiske kollektive avtalene.
Norden som Italia i 2030?
Ett av de store løftene Samak har gjort de siste årene er forskningsprosjektet Normod, som har dokumentert at framtidsutsiktene for den nordiske modellen er dystre hvis utviklingen fortsetter som nå. Forskjellene øker og andelen fagorganiserte går ned. Spesielt har den nye arbeidsmigrasjonen fra 2004 vært utfordrende. Den har bidratt til å senke lønnsveksten i mange bransjer og rammet de svakeste på arbeidsmarkedet. Normod-rapporten viser at hvis ikke mønsteret brytes, kan Norden få en ulikhet i 2030 som den Italia har dag. Det paradoksale er at det er stor og økende oppslutning om bærebjelkene i den nordiske modellen. Likevel klarer ikke arbeiderbevegelsen å omsette dette til en radikal politikk for omfordeling. Kanskje de sosialdemokratiske topplederne som samles i Helsinki, har noe å lære av pionerene som gikk før dem, som klarte å omgjøre denne viljen til kollektiv handling for et bedre og mer sosialt rettferdig samfunn.
Av Bjørgulv Braanen
Trykt i Klassekampen 25.1.2019. Gjengitt med tillatelse av Klassekampen og forfatteren