Artikkel i Tidsskrift for Professionsstudier: I løpet av to år har norske universitet og høgskoler blitt samlet fra 33 til 21 institusjoner. Den forrige store strukturrasjonalisering av høyere utdanning i Norge kom i 1994-95 i samband med at universitet og høgskoler fikk felles lov. Da ble vel 100 profesjonshøgskoler samlet til 26 statlige høyskoler. I Norge nord for Volda er nå alle høgskoler samlet til to universitet bortsett fra Samisk høyskole. Norge har i 2018 ni universitet etter at Høyskolen i Oslo og Akershus med nytt navn, OsloMet, har fått universitetsstatus.
Ønskene om fusjon innen høgre utdanning i Norge har hatt varierende intensjoner og begrunnelser. Sentralt står faglig kvalitet, robuste fagmiljø, god tilgang til utdanning og kompetanse over helelandet, regional utvikling, verdensledende fagmiljøer og effektiv ressursbruk.
Konsentrasjon av institusjoner for høgre utdanning i Norge har fellestrekk med store reformer i velferdsordningene (NAV), politiet, Forsvaret og kommuneorganiseringen der sentralisering og standardisering har vært viktige virkemiddel. Det er for tidlig å vurdere effekter av fusjonene i Norge. Diskursen i årene som kommer vil gå langs mange dimensjoner – noen av disse representerer klare målkonflikter. I denne artikkelen er følgende dimensjoner listet opp som aktuelle: Kvalitet, transaksjonskostnader, sentrum-periferi, sentralisering-desentralisering; tillit vs. faglig autonomi, akademisering vs. praksisorientering og standardisering vs. faglig innovasjon.
Artikkel i Tidsskrift for Professionsstudier, Årg. 14, Nr. 26 (2018)
Last ned artikkelen som pdf fra tidsskrift.dk/tipro/article/view/104810/153668