Av Ragnar Audunson, professor Høgskolen i Oslo og Akershus
I artikkelen av og intervjuet med Rune Slagstad i Klassekampen den 23. september er to hovedpoeng sentrale.
- Høgskolene er i stadig økende grad underlagt et regime der byråkrater og konsulenter uten forankring i den faglige virksomheten som utgjør universitetenes og høgskolenes kjerne og begrunnelse, dominerer.. Det undergraver fagligheten og kvaliteten.
- Høgskolene, som har ansvar for profesjonsutdanninger som sykepleie, journalistikk, sosialt arbeid, fysioterapi, bibliotek- og informasjonsfag mv, gjennomgår en akademisering. Noen har oppnådd og flere sikter mot universitetsstatus. Denne akademiseringen undergraver profesjonskunnskapen og profesjonenes faglighet.
Det første av disse hovedpunktene gir jeg min fulle tilslutning. Det andre er jeg i utgangspunktet prinsipielt uenig i. Jeg mener at det norske kunnskapssamfunnet trenger profesjonsfaglig forskning på høyt nivå. Det innebærer at institusjonene som har hovedansvaret for utdanning og forskning i profesjonsfagene – viktigst her er Høgskolen i Oslo og Akershus – må kunne gi utdanning opp til doktorgradsnivå. Om de kalles universiteter eller ikke er i og for seg ikke viktig. Det viktige er at de kan gi forskerutdanning og at de har ressurser til å drive forskning på disse feltene som er av så viktige for velferdssamfunnet. Denne forskningen må det stilles akkurat de samme akademiske kravene til som til annen forskning. Men i tillegg må det kreves at det skal være praksisorientert.. Den skal bidra til å utvikle profesjonenes praktiske handlingsrepertoar. Det er dens eksistensberettigelse.
La meg illustrere dette med et personlig eksempel: I likhet med hundretusener andre her til lands, sliter jeg med høyt blodtrykk. Vanlige medisiner har ikke den ønskede virkningen. Derfor har jeg meldt meg til et forskningsprosjekt som gjennomføres ved Oslo universitetssykehus. Her skal man prøve ut nye behandlingsmåter der tradisjonelle medisiner ikke gir ønsket resultatet. Vi har å gjøre med et forskningsprosjekt designet etter alle forskningens metodekrav. Legen jeg har kontakt med, skal ta sin doktorgrad på prosjektet. Da må han publisere resultatene i form av artikler i internasjonale, fagfellevurderte tidsskrift. Der blir de underlagt streng akademisk kvalitetskontroll. Skal han komme i mål, må arbeidet tilfredsstille akademiske kvalitetskriterier. Men samtidig: I den grad prosjektet er vellykket, vil det bidra til å endre legers praksis og handlingsrepertoar.
Eksemplet illustrerer et sentralt karaktertrekk ved profesjonsforskningen. Kombinasjonen av akademiske krav med profesjons- og praksisorientering. Akademisering av profesjonsutdanningene i denne retningen undergraver ikke profesjonskunnskapen. Tvert imot – den vil bidra til å utvikle den. Og det er snakk om en helt nødvendig forskning og kunnskapsutvikling. Forskning er ikke bare – ikke en gang først og fremst – utenfra-analyser av hva slags diskurser som dominerer i den faglige kommunikasjonen på sykepleiefeltet eller utenfra-nærlesing av bibliotekartidsskrifter med utgangspunkt i mer eller mindre obskure postmoderne teorier.
Den forskningstradisjonen som Slagstad selv representerer, kan nok gi oss mye interessant og god og nødvendigkunnskap om profesjoner og deres framvekst og rolle. Men uansett hvor kvalitativt god denne forskningen er, vil den ikke kunne gi den forskningsbaserte praksiskunnskapen profesjonsutøvere og velferdssamfunnet er avhengig av.
God praksisorientert forskning kan generere kunnskap som supplerer disiplinforskningen. I det forskningsprosjektet jeg selv har ledet de siste fem årene – PLACE, der vi utforsker folkebibliotekenes potensial som integrerende møteplasser i et flerkulturelt samfunn – har vi utviklet begrepsparet høyintensive versus lavintensive møteplasser. Det har vist seg teoretisk fruktbart for å analysere og forstå møter og møteplasser i et komplekst samfunn. Men det har også vist seg praktisk nyttig og preger nå mye av praktisk tenkning og planlegging innenfor folkebibliotekfeltet i Norge og Norden. Det har bidratt til å utvide profesjonens praksisrepertoar. I tillegg til resultater i det akademiske tellekantsystemet har forskningen slik gitt resultater i form av handling og praksis blant profesjonsutøverne Jeg tror ikke vi kunne oppnådd det uten det profesjonsforskningsperspektivet vi har lagt til grunn.
Men så kommer Slagstads første poeng inn: Skal det profesjonsuniversitetet jeg ser for meg realiseres, kreves det en dyp forståelse hos ledelsen av hva dette faglige prosjektet innebærer. Det krever at fagligheten sitter i førersetet og at de som skal lede prosessen og gi den retning, er forankret i verdigrunnlaget til forskning og høyere utdanning generelt, verdigrunnlaget til profesjonsforskning og profesjonsutdanning spesielt. Administrative ledere som først og fremst er forankret i NPM og næringslivstenkning og med svake bånd til forskning og utdanning overtar i stadig økende grad den plassen fagligheten burde hatt i styringen av høgskolene Men vi kan ikke telle og måle og internrevidere oss fram til et livskraftig profesjonsuniversitet..
Denne svekkelsen av fagligheten, som vi dessverre opplever også ved den institusjonen Slagstad og jeg har hatt som felles arbeidsplass, er en betydelig trussel mot ambisjonene om et profesjonsuniversitet.