Av Tom Skauge
Høyt kvalifisert ingeniørkompetanse er høyt prioritert i Norge. Det samme er innsatsen for å styrke kapasiteten for innovasjon og teknologiledelse i offentlig og privat sektor. Arbeidet for å bygge kunnskapsnasjonen Norge og kunnskapsregionen Vestlandet har fått en uventet motstander: Nokut – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.
Nokut har gradvis bygget opp et regelregime som skal sile verdige fra uverdige utdanningstilbud. Grunntanken er god. For høyskolene er mastergradene viktige byggesteiner i kompetansebyggingen. Nokut fikk et mandat om at universitetene kunne egengodkjenne mastergrader. Høgskolene måtte søke om akkreditering.
Reglene og forvaltningspraksisen for godkjenning av mastergrader er nå blitt så omfattende at det har gitt en kraftig målforskyvning fra alle gode intensjoner om kvalitet. Akkrediteringssøknad med 140 siders dokumentasjon av læringsutbytter og måloppnåelse i søknad er ikke tilstrekkelig. Nokut krever en millimeterredegjørelse for alle trekk ved undervisningen.
– Bare sutring fra en institusjon som ikke har fått godkjent sin søknad, tenker du. Du har rett – vi er svært skuffet over Nokuts behandling av høgskolens omfattende søknad om nye studietilbud som skal gi en sårt tiltrengt sivilingeniørutdanning i Bergen og en teknologiorientert lederutdanning.
Den avgjørende testen for om dette er usaklig sutring eller saklig kritikk av et byråkrati som har glemt sine mål, er dette: Send ut en tilsvarende kravspesifikasjon til norske universitet med sikte på etterkontroll eller evaluering av mastergradenes kvalitet. Bruk samme praksis for administrativ mistillit til søknadene som blir fremsendt, som i dag blir brukt mot høgskolene. Mitt tips er at dette regelregimet ikke overlever en slik realitetstest. 80 prosent av mastergradene ved landets universitet har neppe en slik dokumentasjon. Ingen av landets universitet vil finne seg i å bli utsatt for en slik institusjonalisert mistillit. Byråkratiske system som har institusjonalisert mistillit som viktigste verdi, har et problem.
Regler, godkjenningsordninger og etterprøving med evaluering er viktige virkemidler for å sikre kvalitet, forutsigbarhet og transparens i offentlig og privat sektor. På den andre siden har et av suksesskriteriene ved norsk arbeidsliv og norsk forvaltning vært at vi Norge har hatt et system og en kultur for grunnleggende tillit. Denne norske modellen har sikret at byråkratiske styringssystem ikke får utvikle seg til ugjennomtrengelige jernbur.
Det spesielle i universitets- og høgskolesektoren er at et tillits- og et mistillitssystem nå lever side om side. Universitetene kan egenakkreditere studietilbud på masternivå. Høgskolene må gjennom en omfattende søknadskvern – også for mastergrader som er allerede er i drift, i samarbeid med universitet som har alle fullmakter for selv å vurdere kvalitet.
Den gode nyheten er at Nokut har oppdaget at dagens godkjenningssystem er for omfattende, og har foreslått nedtrapping. Den dårlige nyheten er at Nokut i mellomtiden ikke har tillit til at høyt utdannede fagfolk og sterke fagmiljø har kompetanse til å vurdere hva som er gode utdanningstilbud for ingeniørstudenter som skal bidra til fremtidig innovasjon og teknologiledelse i Norge. Byråkratiske system som har institusjonalisert mistillit som viktigste verdi, har et problem. Det gir stor makt til et sentralt sekretariat, men ødelegger entusiasme, innovasjon og kvalitet.
En mastergrad er noe annet enn en maskin der alle delene må være ferdige før maskinen blir satt sammen. Skal Nokut bygge ut videre sitt system for institusjonalisert mistillit, må de selv komme og ta over undervisningen – i det minste sende en inspektør til timene.
Innlegget er publisert i Norsk Forskerforum