I 1980 tok han bachelor-graden i statsvitenskap og historie ved Universitetet i Ghana, Accra. Fra 1980 til 1982 arbeidet han som personalkonsulent i Ghanas turistdirektorat.
Francis kom til Bergen i 1982. Mens de fleste ghanesiske studentene som søkte utenlands dro til Storbritannia og USA, valgte Francis Norge. Han ønsket å studere i landet som hadde fostret Einar Gerhardsen. Kampen mot fattigdom i Norge og bygging av en demokratisk nasjonalstat var viktig for Francis. Han lærte seg godt norsk og fullførte sin cand. mag. grad i 1984. I 1988 tok han cand. polit. graden ved Institutt for Administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen. Fra 1989 til 1991 arbeidet han som forskningsassistent ved samme institutt og ble universitetsstipendiat i 1992. I denne lange perioden i Bergen ble Francis en viktig sosial støtte og faglig veileder for yngre afrikanske studenter. Som forskningsstipendiat engasjerte han seg bredt faglig og ble en avholdt kollega langt utenfor sitt eget institutt.
24. februar 1996 forsvarte han sin dr.polit. grad ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: ”The search for a Bureaucracy with a Ghanaian Face: Bureaucratic Reorganization and the Politics of Institutionalization of a political regime in Post-Colonial Ghana, 1957-1993”. En viktig konklusjon i avhandlingen, er at reformer i statsforvaltningen ikke kan reduseres til en jakt på større effektivitet alene. Minst like viktig er stabil politisk styring, og dessuten et klart definert forhold mellom politiske ledere og embetsverk. Denne innsikten bygget han videre på da han etter disputasen dro tilbake til Accra for å tjene sitt land og sitt kontinent.
Francis ble kort tid etter hjemkomsten i 1996 associate professor ved University of Ghana-Legon, der han også ble styrer ved institutt for offentlig administrasjon 1998-2002. I 2002 ble han engasjert av den nyvalgte presidenten i landet, John Kufuor, til å lede Ghana’s deltakelse i opprettelsen av et program (NEPAD) for tettere utviklingssamarbeid mellom de afrikanske landene selv. Herfra ble Francis ansvarlig for en viktig demokrati-fremmende nyskaping i afrikansk politikk, nemlig African Peer Review Mechanism (APRM). Dette samarbeidet skulle se på styresettet i land for land, med kritiske afrikanske øyne, i samarbeid med regjering og sivilsamfunn i disse landene. Målet var å bidra til egenevaluering av demokrati i alle afrikanske land. APRM er blitt en suksess og Francis Appiah vant fortjent internasjonal heder for arbeidet. Forbundskansler Angela Merkel gav ham den tyske Afrika-prisen (German-Africa Award) i 2007. Francis utgjorde en ny generasjon afrikanske ledere. Han kjempet for en nytt Afrika fritt for korrupsjon med sterke demokratiske institusjoner som gikk i respektfull dialog med tradisjonelle Afrikanske strukturer.
Vi er mange her nord som er takknemlig for gjennom Francis å ha fått del i afrikansk klokskap, varme og tro på rettferdighet.
Våre tanker går til Francis’ kone Joan og sønnen Butuakwa, som vokste opp i Bergen.
Einar Braathen Tom Skauge