Forside » Publikasjoner » Artikler, avhandlinger » Tom Skauge: Den tenkende soldat – verneplikt i Norge som demokratisk institusjon

Tom Skauge: Den tenkende soldat – verneplikt i Norge som demokratisk institusjon

Tom Skauge: Den tenkende soldat. Verneplikt i Norge som demokratisk institusjon. Avhandling til dr. Polit-graden, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, 2002)

1. Verneplikt, demokrati og sivil kontroll
(Kapittel fra Den tenkende soldat. Verneplikt i Norge som demokratisk institusjon.
Avhandling til dr. Polit-graden, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, 2002)

“We read either that a draft makes an unjust war impossible (by reason of its reliance on citizen soldiers), or that a draft makes an unjust war inevitable (by militarizing society and providing the armed forces with unstinted supplies of canon fodder).” (Cohen 1985:17)

Verneplikten er en sivil-militær relasjon. Det har vært hevdet at ingen sak er viktigere for sivil-militære relasjoner enn rekrutteringen til militæret (Jacobs & McNamara 1984:361). Vernepliktige soldater utgjør en viktig kontaktflate mellom det sivile samfunn og militær­apparatet. Hvilken karakter har denne relasjonen i Norge ved slutten av den kalde krigen? Er verneplikten en demokratisk institusjon som bidrar til sivil kontroll? Er det rimelig å hevde at verneplikten utgjør en direkte kanal for politisk innflytelse fra folk til militærapparat – en institusjon som leverer tenkemåter fra det sivile samfunn til det militære? Eller er det motsatt – at verneplikten gir militærprofesjonen en unik mulighet til å påvirke ungdomskull etter ungdomskull med egne tenkemåter?

Den almene verneplikt for massearmeene på slutten av 1800-tallet ble betraktet som en av demokratiets bærende søyler (Shaw 1991:114). Motsatt mente Volker Berghahn at almen verneplikt førte til militarisering av den sivile sfære (Berghahn 1981:16). Han hevder i sin bok om militarismens historie at det som av mange var tenkt som ‘sivilisering’ av militær­organisasjonen, endte opp som det motsatte.

Militær verneplikt har i vel 200 år hatt en rekke ulike begrunnelser og betydelige samfunns­messige virkninger. Militært gav massearmeer en overlegen slagstyrke ved introduksjonen av skytevåpen. Infanteri kunne effektivt bekjempe kavaleri på slagmarken. Krigshistorien i Europa fra Napoleon er historien om hvordan mobilisering til krig ble mer og mer total og altomfattende. Statsfinansene gjorde det umulig å holde vervede armeer til masseoppbud. Vernepliktige soldater var billige (McNiell 1967:119). Blant de mange som har skrevet om vernepliktens opphav er det uenighet om den primært har vært militært begrunnet eller om den også har hatt politisk/ideologiske røtter. Det er likevel bred enighet om at verneplikten har hatt betydelige politiske effekter (Cohen 1985:59).

Vernepliktige soldater bidrar til militær slagkraft. I et instrumentelt perspektiv inngår soldatene som små tannhjul i en stor militærmaskin. Men militæret er et tvetydig og usikkert instrument. Soldatene kan la være å bruke sine våpen, eller de kan bruke dem til andre formål enn de var tiltenkt. Dersom instrumentet skal bli effektivt for ledelsen, må soldatene ha et mål som sammenfaller med organisasjonens mål, eller utvise et minimum av lojalitet mot de ordrer som blir gitt.

Krigen kan ramme sivilbefolkningen på ulikt vis. De kan bli såret eller drept av krigs­handlinger. Samfunnsinstitusjoner og samfunnsøkonomi kan bli ødelagt. Introduksjon av verneplikt gjorde at det sivile samfunn fikk nye byrder ved krigshandlinger. Krig med unge menn som er tvunget til å delta, ryster hele samfunnet når mange kommer hjem i kiste. Det er ingen tilfeldighet at man i Frankrike snakket om at denne siden ved borgerplikten var en ‘blodskatt’ (Mann II 1993:427).

En væpnet befolkning gir usikkerhet for en statsledelse. Våpen til befolkningen er lett å dele ut, men kan være vanskeligere å samle inn. En militærutdannet befolkning med våpen kan ha kapasitet til væpnet opprør. Men kapasitet er ikke nok. I tillegg trengs motiv. Kampen om soldatenes sjeler – deres motiv og tenkemåter – har pågått siden verneplikten ble innført. I samfunnet var pliktbegrepet sentralt for å sikre nye lojale rekrutter. Innad i militæret var også disiplin et avgjørende begrep for å sikre soldatenes bidrag til måloppnåelse.

Den direkte handlingskanalen mellom folk og militæret, der vernepliktssoldaten er bærer av kunnskap, normer og verdier, skal jeg i arbeidet videre kalle vernepliktskanalen. Jeg er åpen for at påvirkningen kan gå i begge retninger (Figur 1). Gjennom verneplikten kan samfunnet forme militæret. Alternativt kan militæret forme samfunnet. John D. Blair har foreslått to begrep som dekker disse mulighetene. Ekstern integrering betyr påvirkninger fra det sivile samfunn. Intern integrering vektlegger militærapparatets påvirkning på samfunnslivet (Blair 1980:228). Jeg ønsker å studere disse to integreringsmulighetene for den norske verneplikten i et sivil-kontroll-perspektiv.

To modeller for vernepliktens funksjon i sivil-militære relasjoner skal fange inn de to hovedalternativene: Vernepliktskanalen som demokratisk institusjon eller kanal for lekmanns­innflytelse gjennom ekstern integrering er karakterisert ved at soldatene primært er leverandører av sivile tenkemåter i sitt møte med militærorganisasjonen. Modellen er ofte basert på et argument om representativitet. Verneplikten skal gi soldater som er bærere av folkeviljen. Denne posisjonen har jeg valgt å benevne borger i uniform. Vernepliktsoldatene trenger ikke være representative for alle aspekter ved folkeviljen, for at de skal være mer representative enn soldater som har krigføring som yrke. Maktgrunnlaget for soldatene i borger-i-uniform-modellen ligger i deres evne og vilje til uttrykke sine tenkemåter og til å velge om de vil utøve lojalitet. Makt­grunnlaget som ligger i nekting av militærtjeneste (‘exit’) faller i min modell utenfor verneplikts­kanalen. ‘Exitmakt’ (Hirschman 1970) må således bli formidlet via andre handlingskanaler.

Vernepliktskanalen som instrument for sosialisering og dannelse gjennom intern integrering er karakterisert ved at soldatene primært er mottakere av tenkemåter som formidles gjennom militærorganisasjonen. Til denne posisjonen inngår historisk to ulike begrunnelser. De er mulig å holde analytisk adskilt, men løp ofte sammen i praktisk politikk: Dannelses­retningen la vekt på verneplikten som institusjon for politisk skolering eller for utvikling av individuell karakter for unge menn. Hovedmålet med soldatutdannelsen var å utdanne samfunnsborgere, “agency of civic education” (Janowitz 1983:17). På det europeiske kontinent ved århundreskiftet hadde verneplikten som funksjon å gi sosial disiplin (Shaw 1991:114). Massearméretningen derimot vektla vernepliktens militære fortrinn og behovet for militærutdannelse og trening av soldatene. Hovedmålet for soldatutdannelsen her var å omforme unge menn til krigere. I denne tradisjonen inngår en rekke effektivitets- og økonomiargumenter. I min undersøkelse er både dannelsesaspektet og det militære argument relevant i den grad de åpner for bestemte tenkemåter eller sosialiseringsformer.

Offiserene er den yrkesgruppen som i den samfunnsmessige arbeidsdelingen står for utdannelsen av vernepliktige soldater. Sigmund Grønmo argumenterte for at offiserene hadde en sosialiserende funksjon og at de også i fredstid syntes å ha “relativt store muligheter til innflytelse på deler av sine sosiale omgivelser” (Grønmo 1975:11). Verneplikts­kanalen som sosialisering og dannelse vil jeg i min avhandling benevne sosialiseringsmodellen.

Vernepliktskanalen som direktekobling mellom folket og militæret.

Figur 1: Vernepliktskanalen som direktekobling mellom folket og militæret. Innflytelsesretning i sosialiseringsmodellen og borger-i-uniform-modellen.

Når jeg velger to analytisk avgrensede modeller for vernepliktskanalens funksjon er det ikke et uttrykk for forventninger om at jeg i denne avhandlingen er på leting etter polariteter. Verneplikten som usikker relasjon kan både i begrunnelse, fortolkning og effekt romme begge versjonene av vernepliktskanalen. Det er imidlertid rimelig å tenke seg at både hensynet til sosialisering og hensynet til sivil kontroll på begrunnelsessiden kan bli vektlagt ulikt i ulike historiske epoker og i ulike land. I fransk debatt om verneplikten var den politiske høyresiden positiv til verneplikten fordi den gav de sosialiserte soldatene respekt for autoriteter og nasjonalistiske verdier. Den politiske venstresiden støttet verneplikten fordi den begrenset borgerklassens politiske makt, gav en viss beskyttelse av arbeiderklassens interesser og gjorde det mulig å unngå eller kontrollere militære eventyr (Martin 1981:139). Historisk er Frankrike et land som har hatt sterke tradisjoner for at verneplikt skulle styrke sivil politisk kontroll over militæret (Janowitz 1991:227). Jeg skal i denne avhandlingen vise at denne tanken også har stått sterkt i Norge.

Sosialisering av nye medlemmer i en organisasjon er en vanskelig oppgave. Den er særlig vanskelig dersom den dominerende kulturen har vært sterkt påvirket av unike historiske erfaringer i den generasjoner som står for oppdragelse av den nye generasjon. En mulig fortolkning av at den kalde krigen ebbet ut på slutten av 1990-tallet, er at krigs­generasjonen i Europa og USA hadde mistet sin evne til å bringe videre sine krigserfaringer og fiendebilder til nye generasjoner. De som var 20 år i 1940 gikk over i pensjon omtrent samtidig med at Gorbatsjov startet sin Perestrojka og parallelt med at jernteppet mellom øst og vest ble revet ned.

Verneplikten er en institusjon som skal ivareta en rekke verdier. Den skal blant annet sikre en bestemt samfunnsmessig arbeidsdeling for byrdene ved-, og retten til å delta i forberedelser til og utøvelse av statlig organisert vold. Vernepliktsinstitusjonen har regulative, normative og kognitive element (Scott 1995:34–). De regulative element rommer organisasjoner og ordninger som forvalter utskrivingsplikten, utskilling av rekrutter, soldatutdanning og beredskap. Den har lover og regler for å sikre at den enkelte gjennomfører verneplikten. Verneplikten inngår i en normativ orden som gir en moralsk begrunnelse for ordningen. Viktigst her er oppfatningen om plikten til å delta. Dernest har ordningen i lang tid tatt kognitive vurderinger for gitt. En slik virkelighetsoppfatning er at militær avskrekking, kuppforsvar, økonomi og sivil-militære relasjoner er best tjent med et vernepliktsbasert militærapparat.

For unge menn er verneplikten underbygget med straffereaksjoner for dem som unndrar seg tjeneste. Lovfestet rett til å nekte militærtjeneste ble først gjort gjeldende fra 1. januar 1938 (jf. lov av 17. juni 1937). Unntak fra plikten ved slutten av den kalde krigen fikk i hovedsak bare dem som erklærte seg som pasifister eller dem som ikke var fysisk eller psykisk skikket til tjeneste. Mange unge menn opplever en forventning om å avtjene verneplikt gjennom familie, venner, skole og massemedier. Ideen om plikten til å stille sin arbeidskraft og sitt liv til disposisjon har i perioder også vært underbygget med en ide om retten til å bære våpen i landets militære forsvar. I Hærens soldathåndbok for 1966 var soldatenes rett og plikt sidestilt (Soldat­håndboken UD-17-i 1966:24). I den politiske retorikken har verneplikten som rettighet vært vektlagt. Etter Gulfkrigen avviste forsvarsminister Johan Jørgen Holst at moderne krigføring hadde gjort masseoppbudet basert på verneplikt avlegs:

“– Det er min faste overbevisning at verneplikten må opprettholdes. Den er nedfelt i Grunnloven som en del av det norske demokrati. Det dreier seg ikke bare om plikt, men også om en rettighet.” (Aftenposten, 14.8.91)

Landssvikloven åpnet for å fradømme personer retten til å tjenestegjøre i Forsvaret.[1] Lovgrunnlaget ved slutten av den kalde krig gir imidlertid nesten utelukkende plass for pliktbegrepet. Det inngår med varierende meningsinnhold mer enn 130 ganger i vernepliktsloven.[2]

Vernepliktskanalen er ett aspekt ved verneplikten som institusjon. Her er soldatene i førstegangstjenesten de sentrale bærere av tenkemåter fra det sivile samfunn til militær­tjenesten og/eller militære tenkemåter tilbake til det sivile samfunn. Mine hovedproblem­stillinger i denne avhandlingen er:

  • Var det ved slutten av den kalde krigen rom for at offiserene skulle delta i dannelsesprosessen av unge menn i Norge? I såfall i hvilket omfang?
  • Er det mulig å hevde at verneplikten etter den kalde krigen har betydning som institusjon for sivil kontroll over militæret?

Spørsmålet om vernepliktskanalens karakter er relevant i Norge og i en rekke andre europeiske land, fordi verneplikten er under press for avvikling eller nedbygging. I Norge gjennomførte to av tre menn verneplikten i 1997 (Forsvarets Forum nr. 13 1997). Tidligere statsminister og formann i forsvarskommisjonen Kåre Willoch sa til Aftenposten våren 1994 (Aftenposten 26.5.94) at han ikke hadde motforestillinger mot profesjonelle norske soldater, dersom vernepliktstiden blir satt ned. Daværende forsvarssjef Solli annonserte på verneplikts­konferansen sommeren 1997 at han ønsket flere vervede soldater, samtidig som han ville beholde verneplikten (Aftenposten 7.6.97). St.prp. nr. 45 (2000-2001) varsler en omfattende omlegging av det norske forsvaret. Verneplikten

”skal beholdes som en viktig pilar i forsvarskonseptet. Verneplikten er vesentlig for kontakten mellom Forsvaret og befolkningen, og for å sikre Forsvaret tilgang til egnet personell.” (sm.st, internettutgaven kap. 2.3, Odin/FD[3]).

Samtidig er personelbehovet dramatisk redusert. Forsvarets samlede mobiliseringsstyrke skal komme ned på 125 000 mann, en reduksjon fra 225 000 personell i dag (Foredrag av forsvarsminister Bjørn Tore Godal, 4 mai 2001, internettutgave Odin/FD[4]).

Belgia avviklet tvungen verneplikt i 1992, Holland i 1993, Frankrike og Spania i 1996. Italia gikk samme vei i 1999 og Portugal nærmer seg en avvikling. Tyskland og Østerrike kan bli de neste landene som avvikler verneplikten Av de femten land som deltar i EU hadde 12 land tvungen verneplikt for 10 år siden. I dag er tallet 8 (Ajangiz, 2002:307-308).

I Russland varslet president Jeltsin at verneplikten skulle avvikles innen årtusenskiftet (Aftenposten 18.5.96). I Tyskland har verneplikten vært under press i flere år. Antallet militærnektere ble fordoblet fra 1990 til over 150 000 i 1991 i samband med Gulfkrigen (Bredow 1992:297). Wilfred von Bredow mener en eventuell avvikling av verneplikten i Tyskland ikke bare vil ha betydning for de militære institusjonene i Tyskland – en avvikling kan også komme til å påvirke den tyske politiske kultur (Sm.st. 289).

Sentrale argumenter i en pågående norsk debatt om verneplikten gjelder økonomi: Det er behov for å frigjøre midler til en mer kapitalintensiv militærstyrke. Et effektivitetsargument vektlegger kompetanse: Verneplikten gir ikke tilstrekkelige ferdigheter og erfaring til å betjene nye høyteknologiske våpen og til å delta i skarpe oppdrag i utlandet (Diesen 1995:18, Neumann og Ulriksen,1997:44-45). Et moralsk argument har også inngått: Er det forsvarlig å sende vernepliktige soldater, selv om de er frivillige, i tjeneste

“.., når vi vet at om de skulle komme i kamp så må vi regne med langt større tap enn om vi hadde sendt soldater med et høyere treningsnivå?” (Hovland 1997: 29)

Foreliggende studie skal ikke vurdere verneplikten i sin totalitet. Den er avgrenset til å studere forholdet mellom soldat, militærorganisasjon og militær profesjon med vekt på verneplikten som sivil kontrollform. Det norske case kan være særlig interessant. Ifølge Henning Sørensen er den norske modellen for bruk av verneplikt sammenlignet med Sverige og Danmark, den mest demokratiske:

”Denmark and Sweden prefer professionalism at the cost of minor democratic control of the armed forces by conscript, while Norway prefers the opposite” (Sørensen, 2000: 318)

I det videre skal jeg utdype og kvalifisere mine hovedmodeller historisk og med bidrag fra profesjons- og organisasjonsteorien. Jeg skal gjøre rede for sentrale begrep og problem­stillinger primært med det mål for øye å knytte rollen som normsender og normmottaker til profesjons- og soldatrollen. Bourdieu har formulert sosiologiens oppgave som å avdekke de strukturene som er dypest nedgravet i de ulike sosiale verdener (Bourdieu 1993:26). Når jeg velger en relativt omfattende historisk tilnærming er det for å synliggjøre noen historiske linjer for verneplikten som sosial relasjon som i dag er vanskelig å få øye på.

Hele avhandlingen kan leses online eller lastes ned som pdf på nasjonalbiblioteket!


[1] Denne bestemmelsen ble fjernet i 1950 for personer som hadde fått frihetsstraff på mindre enn 1 år (Nåvik 1996:240).

[2] Lov om verneplikt av 17. juli 1953 nr. 29, med endringer, sist ved lov av 22. januar 1993. Rettighetssiden har fått liten plass i loven. Begrepet ‘rett’ er nevnt en gang i § 45: Utskrevne mannskaper har rett til å kreve seg avmønstret når det er nødvendig av hensyn til oppfylling av verneplikten.

[3] //odin.dep.no/fd/norsk/publ/stprp/010001-030009/index-dok000-b-n-a.html

[4] //odin.dep.no/fd/norsk/aktuelt/taler/p10001326/010011-090042/index-dok000-b-n-a.html

Sist oppdatert:

Det er stengt for kommentarer.