– Krig er på moten igjen og iveren etter å gå til krig sprer seg, sa Pave Leo fredag 9. januar.
Han har dessverre rett. USA bomber Venezuela med 150 fly, kidnapper presidentparet og skal styre landet med amerikanske oljeselskap. Putin mislyktes i å kidnappe Zelenskyj, men startet en forferdelig krig. Israel prøver å utslette Palestina. Krigsforbrytelser tar ikke slutt. Kina forbereder invasjon på Taiwan. Trump vurderte å overta Grønland med makt, men har foreløpig ombestemt seg.
Er vi på vei inn i en ny tidsalder der statsvold med krig, trussel om krig og enorm ødeleggelsesrkraft er viktigste politiske instrument som i første og andre verdenskrig?
Er det nå fritt frem for Kina å angripe Taiwan etter som landegrenser ikke lenger har betydning for stormaktene?
Trump skryter av hensynsløs maktbruk. Fra sin jublende pressekonferanse etter Venezuela-angrepet truet han flere. USA skal bestemme over hele det amerikanske kontinent. Presidenten varsler at Colombia og Cuba kan bli neste mål. Iran kan få flere angrep.
Sannhetens øyeblikk: Kamp mot narkotika var likevel ikke viktigste mål i Venezuela. Demokrati var ikke nevnt på pressekonferansen. Derimot var presidenten åpen om administrasjonens egentlige motiv Energi – Olje. Trump viste frem en enkel modell for brutal maktbruk for å sikre total politisk dominans og kapitalistiske markedsinteresser.
Det eneste sikre vi vet om krig og militær voldsbruk som virkemiddel, er at den gir store ødeleggelser for infrastruktur, miljø og enorme menneskelige lidelser. Måloppnåelse ved bruk av militær vold er imidlertid usikker. Den lange historien om amerikanske kriger og militære aksjoner etter Korea viser at USA er effektiv til å ødelegge regimer, men mangler vilje å evne til å bygge opp nye folkevalgte institusjoner med legitimitet. Krigen er ikke bare en forlengelse av politikk. Famlende politikk er som regel også forlengelse av krig.
Under Den kalde krigen vurderte vi som forsket på sivil-militære relasjoner ofte trusselbilde mot Norge etter tre kriterier: Kapasitet, geografi og vilje. Noen ganger ble historie lagt til som faktor for analyse.
Militær kapasitet under den kalde krigen
Militære og politiske beslutningstakere i Norge og NATO vurderte Sovjetunionens kapasitet i nord som betydelig under Den kalde krigen. Den ble demonstrert med den sovjetiske øvelsen i 1968. 7. juni 1968 kjørte mer enn 60 stridsvogner av typen T-54 helt frem mot norskegrensen. Bak fulgte 40 kanoner og over 400 andre kjøretøy. Styrkene trakk seg tilbake etter 4 døgn.
Den viktigste militære kapasiteten i Murmansk-området var og er imidlertid basen for sovjetiske ubåter med kapasitet til å starte eller gjengjelde et atomangrep mot USA og NATO.
Den sovjetiske kapasiteten med stridsvogner og andre mobile enheter rundt Murmansk var en av grunnene til at Norge lenge nølte med å plassere militære enheter i Finnmark bak grensestyrkene i Sør-Varanger. Lyngenlinjen i Troms med sin gode geografi for forsvar mot fremrykking langs vei, var prioritert som forsvarsanlegg. Konsentrasjonen av militær kapasitet i Troms kunne også gi lengre varslingstid ved alarm.
Da Stortinget i 1965 besluttet å legge en Garnison i Porsanger midt på Finnmarksvidda var det for å etablere forsvarslinje 2 mot Sovjet. Likevel var politiske hensyn vel så viktig som militære. Hadde Norge gitt opp å forsvare norsk territorium i vårt nordligste fylke med bare en liten grensestyrke? Spørsmålet ble blant annet fremført i Stortinget.
Vi som fikk tjenestegjøre på Porsangmoen under den kalde krigen fikk en hovedparole for vårt forsvarsarbeid: Tilbaketrekking under strid. Vi skulle forsinke fremrykkende styrker mest mulig, men alle forstod at det var vanskelig eller umulig å stoppe en motorisert fiende i det åpne landskapet.
Den kalde krigens geografi
Norges grense mot Russland er 198 km. Finland har en 1340 km lang grense. Vår geografiske nærhet til Russland har vært og er et viktig argument for norsk sårbarhet. Et historisk motargument har vært erfaringene med Sovjet fra andre verdenskrig. Russiske soldater frigjorde Finnmark, men trakk seg tilbake til egen grense etter at Tyskland overgav seg. Samarbeid om fiske og fordeling av oljeressurser i Barentshavet gjelder fortsatt.
Vilje, intensjon og interesser etter den kalde krigen
Da Muren falt var det bred enighet i Norge og NATO at trusselen fra øst var vekke. Warszawapakten ble lagt ned. NATO fant på andre oppgaver out-of-area. Idag er det liten grunn til å vente et angrep fra øst, ifølge nylige uttalelser fra Forsvarssjefen. Men Statsminister Støre sa i sin nyttårstale at krig er mer sannsynlig enn før. Det er derfor Norge ruster opp.
Hva har forandret seg siden Den kalde krigen med militær kapasitet, geografi, vilje og intensjon til å bruke statsvold?
Militær kapasitet for statlig voldsbruk idag
Det korte svaret er volum, presisjon og ødeleggelseskraft. Ifølge SIPRI s rapport om verdens militærutgifter økte utgiftene med 9 prosent i 2024. Verdens militærutgifter nådde i fjor 2720 milliarder dollar, noe som tilsvarer en økning på 9,4 prosent fra 2023, ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri). Det er den bratteste økningen på årsbasis av ressurser til opprustning siden slutten av Den kalde krigen.
Idag kan krigernasjoner lokalisere mål bedre enn før med teknologi for målstyring, enten målene er journalister, statsledere, utskytningsramper, geriljasoldaters familier eller soldater under fremrykning.
Samtidig er fortellinger om kirurgisk krigføring som bare rammer «skyldige», som ble lansert under Irak krigene, overdrevet. Ofte er etterretning om målene feil eller for dårlige. Men viktigere er det at mange statsvoldsaktører og andre krigsherrer foretrekker stor ødeleggelseskraft heller enn nålstikk. Stor ildkraft er i bruk både for å være sikker på å ødelegge målet som er gitt. Like viktig er det ofte å skremme forsvarsstyrker og befolkningen.
Ødeleggelseskraften var stor under Andre verdenskrig og under Den kalde krigen. Idag er den formidabel. Israel brukte et stort antall 900 kg. bomber mot Gaza. De ble aldri brukt i Afghanistan. Russland bruker ballistiske raketter mot Ukraina med stor sprengkraft og som er vanskelig å skyte ned. USA brukte 150 fly for å lamme Venezuelas militære da de angrep for å kidnappe statslederen. Kina omringer Taiwan med store flåtestyrker og fly.
En viktig side ved den store ødeleggelseskraften fra posisjoner langt fra slagmarken er at egne tap blir begrenset. Da er det lettere å juble over militær suksess slik Trump gjorde 3. januar når bare motstanderen har drepte og når den nye kolonimakten annonserer at de skal stjele oljeressursene, bl.a. for å betale for den kostbare militæroperasjonen.
Forslaget om å sammenligne nåtidens kapasitet og vilje til bruk av statsvold med militære midler med fortid, innebærer selvsagt ingen ide om at militær statsvold ikke har vært brukt tidligere av USA, Russland og en rekke andre stater. Obama brukte mer enn 1000 droner for å drepe sine fiender i det skjulte. Vi stå imidlertid overfor et paradigmeskifte der bruk av militær statsvold er langt viktigere enn diplomati og dialog enn etter andre verdenskrig.
Militær geografi idag
For store krigernasjoner er geografi i dag nesten opphevet som mulighet eller begrensning. USA kan med sin flåtestyrke, sine fly, kontroll over luftrom og rakettkapasitet føre krig eller gi store ødeleggelser på de fleste kontinent. Norge sendte en av sine få operative fregatter på rekordlangt tokt i det Indiske hav i 2025 med uklare begrunnelser.
NATO som er opprettet for å forsvare allierte rundt Atlanterhavet, valgte i 2023 med Stoltenberg som generalsekretær å utpeke Kina som en ny fiende. Med 20 års krig i Afghanistan og Kina som trusselbilde har NATO sitt begrep om geografi vært uklart lenge, bortsett fra bekymringen for østgrensene og nå også en gryende uro for vestgrensene midt i NATO-alliansen med Grønland.
I motsetning til USA, Israel og Russland har Kina ikke angrepet mål utenfor egne grenser etter at landet tok kontroll over Tibet. Kina bruker imidlertid store militære øvelser for å true naboland.
I Norge har vi med argumenter om avskrekking overlatt 12 baser til amerikansk kontroll. Balansen mellom militær avskrekking, og beroligelse er kraftig endret i norsk sikkerhetspolitikk slik balansen var under Den kalde krigen. Offentlig samtale om avspenning i Norges geografiske nærområder i dag har begrenset plass under bølgen av alarmisme.
Vilje, intensjon og interesser for militær statsvold i 2026
Det er langs denne variabelen for å forstå trusselbilder, vilje, intensjon og interesser vi nå ser de mest alarmerende endringene i internasjonal politikk.
USA bekrefter at interessesfære er gyldig som tilstrekkelig begrunnelse for bruk av eller trusler om bruk av statsvold. Det legitimerer aksjon mot Grønland, Cuba, Colombia og kanskje også Brasil. Det legitimerer også langt på vei Russlands påstander om historiske rettigheter i Ukraina, Kinas krav på å overta kontroll på Taiwan og flere av den Israelske regjeringens angrep utenfor egne grenser uten hensyn til inngåtte våpenhvileavtaler.
I denne nye situasjonen for alarmisme er det flere mektige aktører. Viktige aktører finner vi i det militær-industrielle kompleks som general og president Eisenhower advarte mot. Her er det superprofitt og aksjeutbytte å hente.
De viktigste aktørene og institusjonene som skal ivareta folkerett og regler for krigføring mellom nasjoner FN og internasjonale domstoler er idag i hovedsak parkert av USA, Russland og Israel.
Begrepet om eksepsjonalisme er dessverre mer dekkende enn på lenge. Folkerett, menneskeretter, FN pakten og nasjonal integritet gjelder for andre – ikke for nasjoner med stor kapasitet for og vilje til bruk av statsvold. Trump mener hans egen moralske standard er tilstrekkelig som rettesnor for global orden. Internasjonal lov og global regelstyring er unødvendig.
Vi har hatt epoker med militær statsvold tidligere. Men etter siste bølge med fascistiske angrep og demokratiske forsvar under andre verdenskrig har vi fått dommer fra Nürnberg, menneskerettigheter, FN-pakt og og ny folkerett for krigføring i Genève konvensjonen. Disse institusjonene skulle bidra til mer siviliserte nasjoner, statsledere og militære beslutningstakere.
Det mest presise faguttrykket for å forstå Trumps USA i dag sannsynligvis begrepet «Røverstat». Der kommer Trump i klasse med Putin og Netanyahu.
De store endringene i fordeling av økonomisk markedsmakt i verden står ikke i forhold til politisk innflytelse. Rivningene mellom 3-5 stormakter viser seg mer voldelig enn på lenge.