- Profesjon og organisasjon – tidsregimer og tidsdilemma
- Profesjonalisering – nye utfordringer fra teknologisk innovasjon, etikk, bærekraft og ny lovgivning
Profesjon og organisasjon – tidsregimer og tidsdilemma
Tom Skauge HVL, Profesjonsetisk nettverk i Norge (profesjon.no)
Tid er en essensiell dimensjon i vår eksistens (Johansen, 2001: 15/31; Crow, 2002: 1; Hellström og Hellström, 2002: 411). Nye aspekter ved bruk av tid og tidsoppfatning er sentrale i debatten om det moderne samfunnet. Antony Giddens mener at forståelse av modernitet krever at man vurderer separasjonen av tid og rom (Giddens, 1997: 21-23; Giddens, 1993: 105-110). Mange har opplevd det Leslie Perlow omtaler som «tidssult» (Perlow, 1999). Arbeidstiden er under press for å være mer effektiv, og fritiden vår invaderes av arbeidskrav om fleksibilitet. De personlige og sosiale konsekvensene av tidspress presset på arbeidere i den nye kapitalismens tid er alvorlige og vil sannsynligvis belaste vanlige individer (Sennett, 1998).
Til tross for den grunnleggende betydningen av tidsaksen i våre liv, er tid og rytme fortsatt understudert hos individer, grupper og organisasjoner (George & Jones, 2000: 657). Mangelen på interesse er enda mer bekymringsfull gitt at tid har blitt en kritisk faktor for klimaendringer og for biologisk mangfold og økosystemer under press.
Klokken er en sentral teknologi i vår sivilisasjon som bygger på en bred forståelse om et globalt regime for tid. Tid legger føringer for yrkesutøvelsen til en lang rekke organisasjoner og profesjoner. Dette gjelder organisasjoner og profesjoner som er underlagt kortest mulig responstid for sin innsats og profesjoner og organisasjoner der tidsregimer avgjør hvilke del av kompetansen som er mulig å utnytte. Det gir begrenset verdi å trøste dobbelt så fort.
Tid og tidsregimer er en sentrale faktorer i organisasjonsutvikling og profesjonell atferd. I denne sesjonen inviterer vi til bidrag: Hvordan institusjonaliserer / iverksetter organisasjoner, profesjoner og arbeidsliv tidsregimer og tidsrytmer? Hvilke dilemma oppstår i avveining mellom hurtig og sakte tid (Eriksen 2001)? Hvilket tidsbegrep og modeller for organisatorisk tid kan være nyttig for å studere nye aspekter ved organisasjoner og yrker?
Vi inviterer til bidrag på makro nivå som kontekst for organisasjoner og profesjoner, på makro – organisasjons- og profesjonsnivå og mikro – individnivå.
Profesjonalisering – nye utfordringer fra teknologisk innovasjon, etikk, bærekraft og ny lovgivning
Tom Skauge, Abdul Quddus, Atle Nyhagen, HVL, Profesjonsetisk nettverk i Norge (profesjon.no)
Hvilke muligheter gir digital teknologi for profesjonalisering, profesjonsutøvelse, profesjonsmakt eller – avmakt? Hvilke viktige solsider erfarer profesjonene med KI, robotisering, digitale plattformer, teknologisk avhengighet, datasikkerhet, personvern og styring? Vil endrede relasjoner menneske-maskin og digitale revolusjoner bidra til avprofesjonalisering?
En enkel definisjon av profesjoner er at det er arbeidstakere utdannet ved universitet eller høyskoler (Eckhoff 1967). Profesjonsutdannede har et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å gi utøverne rom for virkemiddelfrihet. Et slikt rom for skjønnsutøvelse for å avgjøre eller legge føringer på valg av mål-middel relasjoner, varierer fra profesjon til profesjon. Få direktører på et sykehus vil legge seg opp i gjennomføring av en hjerteoperasjon. Lærere har betydelig frihet i valg av pedagogikk i klasserommet, samtidig som læreplanene er sterkt sentralisert og styrende. Dersom tiden strekker til, har sykepleiere stor frihet til å velge hvordan de vil gi trøst til syke, slitne og deprimerte pasienter.
Teknologiske innovasjoner har siden de første faggruppene ble formet, påvirket handlingsrom om handlingsalternativer som fagpersoner har. Høvel, hammer og sag gjør snekkeren mer effektiv og øker kvalitet og presisjonsnivå på arbeidet. Blant de tidligste ingeniørene var fortifikasjonsoffiserer som måtte kjenne kapasitet og ildkraft fra datidens kanoner for å bygge fort som var vanskelig å innta.
Industri 4.0 tradisjonen legger til grunn at digitalisering gir et kvantesprang for produksjon, logistikk og effektivitet. Paradigmet baserer seg på cyper-fysiske systemer (CPS), tingenes internett (IoT), kunstig intelligens (AI), maskinlæring og relativt autonome roboter. Den idealtypiske bruken av Industri 4.0 er at en kunde bestiller et produkt på nettet – for eksempel en garasjeport. Kunden legger inn alle nødvendige mål og tar stilling til kvalitetskrav. Ordren blir sluset inn i en produksjonsprosess med få menneskelige beslutninger underveis før den ferdige garasjeporten kommer ut fra den siste roboten i rekken.
Andre eksempler på digitalisering er digitalisering av tjenester, digitalisering av produkter, tjenester og organisering (Fenwick and Edwards 2016, Snow, Fjeldstad et al. 2017, Davern, Weisner et al. 2019, Iden 2022)(Susskind and Susskind 2022). Inga Strumpke drøfter i sin bok ”Maskiner som tenker” vilkår for autonomi (Strümke 2023). Digitalisering av regnskapsarbeid (Arkhipova, Montemari et al. 2024), Autonomi og egenkontroll er vanligvis et trekk ved profesjoner og profesjonsutøvelse. En utfordring med algoritmestyring er at de gir regelorientering. Men i motsetning til tidligere der en kunne identifisere kontoret eller lederen som tok beslutningene og måtte redegjøre for sine premisser, er mange beslutninger og premisser nå støpt inn i algoritmene.
Virksomheter og profesjonsaktører blir nå underlagt ny regulering og lovgivning. Stortinget vedtar EU sine krav til bærekraftsrapportering (Prop 59 L 2023-2024) og vedtok i 2022 en Åpenhetslov for å styrke menneskeretter virksomheters verdikjede (Familiedepartementet 2022).