Forside » Aktuelt » Husmødrene – den glemte profesjonen

Husmødrene – den glemte profesjonen

venita-oberholster-retro-fifties-housewife-cc-1-0Av Iris Furu

For noen representerer husmødrene alt som var bakstreversk og galt med kvinnerollen i gamle dager. Andre romantiserer husmortilværelsen til det ugjenkjennelige. I de offentlige debattene vi har hatt om hvordan norske familier skal ordne hverdagene sine og få livet til å gå opp, finnes begge disse måtene å betrakte husmødrene på. Men slike måter å karikere flere generasjoner av norske kvinner på, reduserer dem til noe mindre enn de var.

I 1960 ble 745 266 av kvinnene i Norge kategorisert som husmødre i befolkningsundersøkelsen til SSB. De var blant landets ikke-inntektstakere, de ble økonomisk tatt hånd om av andre. Dette året utgjorde husmødre 55 prosent av norske kvinner over 15 år. Over halvparten av norske kvinner jobbet altså hjemme. Det er en fjerdedel av befolkningen. Boligen var Norges største arbeidsplass. De første tiårene etter andre verdenskrig var husmødrenes gullalder i Norge. Og at det de holdt på med var jobb, et fulltidsarbeid og vel så det, er det ingen tvil om. Gjemt i tallene til SSB er også de mange kvinnene som jobbet fulltid på gårder og i fiskerinæringen.

Norske husmødre var ikke en gjeng late kvinnfolk som drakk kaffe og sladret dagen lang: Setter du deg ned og tenker over hva de gjorde i løpet av en dag, innser du at arbeidet var tungt, mangfoldig og svært omfattende. Gjør du som meg, kan du i tillegg forsøke deg på arbeidsoppgavene til en femtitalls-husmor en ukes tid, fordi du skal skrive en bok om jobben deres. Resultatet blir en leilighet som ikke har vært så ren siden overtakelsen. Inni den sitter imidlertid en mutt og amper kvinne med verkende korsrygg som freser av sinne når mannen i huset setter brukt servise rett på den nyvaskede oppvaskbenken. Ingen av dem trives, hun legger seg klokken ti.

Før elektrisitet og innlagt vann gjorde arbeidet lettere for husmoren, var fysisk styrke og utholdenhet avgjørende egenskaper i arbeidshverdagen. Arbeidet var manuelt og monotont: i 1958 vasket husmoren i en norsk gjennomsnittsfamilie 7000 tallerkener årlig – på til sammen fem tonn. Før de første vaskemaskinene kom var klesvasken også en stor jobb. Bæring og koking av vann, skrubbing og skylling og krysting av klær og tråkking inn og ut til vaskesnora utgjorde en stor del av hverdagen for norske kvinner på femti- og sekstitallet. Og de var stort sett alene om jobben. Hjemmet var en ensom arbeidsplass, og husstellekspertene manet attpåtil til forsiktighet i omgang med radioen. Uvettig og overdreven lytting gagnet ingen, apparatet var ikke ment å surre i bakgrunnen. I dag virker det absurd, men ingeniørene, arkitektene, psykologene og konsulentene som forsket på hverdagen i hjemmet var strenge. Å bo var ikke noe man gjorde for moro skyld, og hjemmet skulle reguleres og perfeksjoneres slik som andre arbeidsplasser. Hvorfor trodde du vi hadde en egen statlig forsøksvirksomhet i husstell på Stabekk? De utdannet lærere til landets mange husmorskoler og utarbeidet nasjonale grunnregler for dypfrysing, blant annet. (Smørpapir ble tidlig erklært ubrukelig som emballasje for frysevarer.)

En annen grunn til at vi vet nøyaktig hvilke oppgaver som daglig måtte utføres i et hjem i disse tiårene, er at nasjonen tok ansvar når husmoren av en eller annen grunn ikke kunne stelle hjemme. Fra 1949 kunne man ringe kommunen og få husmorvikar hvis man i perioder ikke klarte å jobbe, og etter hvert kom det statlige retningslinjer for jobben. Barnepass, rengjøring og matlaging: Husmorvikarene tok over jobben på strak arm uansett hvilket hjem de kom inn i. De hadde fagbrev i stell av andre kvinners hjem. Så avgjørende for samfunnet og familiene var jobben husmødrene gjorde. De fikk hverken lønn eller pensjon, men det ligger likevel en slags anerkjennelse i dette: Vi holdt oss med en kommunalt ansatt innbytterbenk i tilfelle du noen gang ble syk.

Det er ikke helt enkelt å definere hvor mange husmødre som finnes i dag. Statistisk sentralbyrå (SSB) har prøvd. Men hva skal til for å kunne defineres som husmor? Handler det om antall timer man bruker på rengjøring hver dag? Må man ha barn? Kan man ha deltidsjobb? Og kan egentlig menn være husmødre? Offisielt sluttet man å bruke begrepet «husmor» i 1970. I folketellingene som er gjort i tiårene etterpå, teller SSB i stedet «hjemmearbeidende innbyggere». Og det dreier seg om ganske mange mennesker. Hvis man teller innbyggerne mellom 25 og 59 år som selv oppgir «hjemmearbeid som sin hovedsakelige virksomhet» når staten ringer dem og spør, utgjør dette to–tre prosent av befolkningen. Tar man med dem som jobber færre enn 20 timer per uke i tillegg, fordi de jo har ganske mye tid til å være hjemmearbeidende, slik statistikerne ser det, er ni prosent av befolkningen husmødre – og de er nesten utelukkende kvinner.

Hver dag. Det er så ofte vi gjør noe hjemme som telles som ulønnet husholdsarbeid etter offisielle beregninger. Hverdagen vår er full av oppgaver som kunne gitt andre inntekt. Bretting av sokker, koking av pasta, å synge sanger til gråtende barn. Legger man sammen alle timene vi bruker på slike oppgaver i Norge hvert år og regner ut verdien av det i kroner og øre, kommer man til et tall. Verdien av ulønnet arbeid i hjemmet blir fastsatt. I 2010 var det tallet 645,8 milliarder. Det er summen vi måtte betalt hvis vi lønnet noen for jobben. Men arbeid? Er det ikke disse oppgavene som til sammen utgjør livet, da?

Ser man enda litt nærmere på tallene, fordeler arbeidet seg på tre kategorier. Det er vedlikeholdsarbeidet (som å male huset), omsorgsarbeidet (som å passe barn) og husarbeidet (som å ta oppvasken). Den første kategorien bruker menn mer tid på enn kvinner. Den neste kategorien er ganske likt fordelt mellom kjønnene. Den siste kategorien, som er den suverent største i antall timer, er det kvinner som bruker mest tid på. Grovt sett går det an å si at pappa går ut og maler de siste plankene på sørveggen mens mamma vasker opp etter middag, og så legger de barna sammen. Forskjellen er selvsagt at mamma må vaske opp hver dag, mens pappa kan vente i ti år før han trenger å male huset på nytt. Og når det gjelder hvilke av disse oppgavene vi faktisk velger å kvitte oss med, ser det ut til å gå en moralsk grense ved langkosten. Når norske familier får seg vaskehjelp, skaper det en annen samfunnsdebatt enn når den samme familien hyrer noen til å passe barn eller beise terrassen.

Det har vært en politisk målsetting i Norge i mange tiår at kvinner skal delta i arbeidslivet, og at arbeidet i hjemmene skal fordeles likere mellom kjønnene enn det tradisjonelt har blitt gjort. Arbeidslinja er det som gjelder nå, og husmorens æra er over. Hun forsvant for alvor rundt 1970, da offentlige reformer førte kvinnene bort fra kjøkkenbenkene og ut i arbeidslivet.

Det er ikke egentlig så lenge siden, men samfunnet vårt har endret seg fullstendig. I dag virker det vanvittig at kvinner måtte slutte i jobben sin når de giftet seg, fordi hver familie kun skulle ha én lønnsinntekt. De færreste lengter tilbake til en tid hvor kvinner mottok lommepenger av sine menn, hvor skilsmisse var så nært forbundet med økonomiske problemer og folkesnakk at mange heller ble værende i ulykkelige ekteskap enn å bryte ut og gå. Jeg synes det er rart at fedre ble oppfordret til å leke med barna sine på søndager. At de dermed ikke hadde ansvar for dem på hverdager, når barneparkens åpningstid var mellom ti og to. Bestemødrene mine kunne ikke kreve egen skatteligning før i 1960. Da hadde de bare akkurat fått varmtvannstank.

Selvfølgelig var det noe galt med måten samfunnet systematisk forskjellsbehandlet menn og kvinner på. Man trenger ikke å være radikal feminist for å mene at likestillingen har gagnet hele det norske samfunnet – ikke bare kvinnene. Det er likevel også sant at mødrene den gang hadde anledning til å ta seg av hjemmene og barna sine på en måte de færreste rekker i dag. Sannheten om husmoren ligger et sted midt imellom de to stereotypiske bildene som gjerne tegnes av henne.

Bildet endret seg også underveis. Jobben til husmødrene forandret seg etter hvert som de fikk nye hjelpemidler i hus. Maskiner avlastet mye av det manuelle arbeidet kvinnene utførte, og jobben ble fysisk lettere. Gjennom hele perioden var det også stor forskjell på ansvarsområdene til husmødrene som holdt til i byer og tettsteder og husmødrenes plikter på gårder, som i mange tilfeller innbefattet ansvar for dyr og slakting. Men over hele landet oljet husmødrene teakmøblene jevnlig og visste at flekker etter varme kanner og vannskjolder på polerte møbler best lot seg fjerne hvis man dekket flekken med aske, og deretter slo på olje og gned med en myk klut til flekken ble borte. Med mindre flekkene var på stolbeina, da var det best med terpentin.

Mange husmødre var også svært aktive utenfor husets fire vegger, og norsk organisasjonsliv hadde ikke vært det samme uten kvinner: De bidro i misjonsforeninger, på dugnader og i frivillig arbeid av ulikt slag. Husmødrene var en like mangfoldig yrkesgruppe som alle andre, men det de hadde til felles, var lange dager og tunge tak. Men husmødrene reiste ingen stolte monumenter over seg selv, og vi andre kom aldri på å gjøre det. Glemte vi at de hadde et yrke? Det står enorm respekt av jobben disse kvinnene gjorde. Vi må ikke glemme det, og vi skylder dem takk – selv om vi ikke nødvendigvis har lyst til å bli husmødre selv.

Artikkelen er tidligere trykt i Klassekampen 22.10.2016

Sist oppdatert:

Det er stengt for kommentarer.